Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. desember 2015

Emilie fra No.4 kommer på besøk på verkstedet fredag & lørdag

Emilie fra No.4 kommer på besøk på verkstedet i helga for å svare på spørsmål om lite og stort, kjærligheten, låtskriving, hvorfor hun aldri har sett elg, og hvorfor du ikke kan skrive en sang som heter the ocean.

Av: Victor Josefsen

Meld deg på låtskriverkurset vårt, så lærer du hvordan gode låter mekkes!

I anledning Deichmanbladet-slipp i fjor tok vår utsendte en prat med 2/3 av gruppen, Emilie og Ingeborg. Julia, siste medlem av gruppen var ikke til stede.

Hvordan ble bandet til?
– Vi gikk på samme videregående, var bestevenner, og spilte sammen på skolen. Så dro vi på interrail året etter videregående, og innså at vi burde jo lage låter selv for det er jo så gøy. Vi hadde spilt litt samme før, men ikke laget noe selv, og på den interrailen begynte vi med å lage en låt i hver by. Det ble et veldig morsomt prosjekt, og vi fikk noen låter ut av det. Så dro vi hjem, og spilte musikken for folk, og fant ut at vi måtte kalle oss noe. Da tok vi navnet «Samkjørt», og dette ble starten på oss som en gruppe. Så dro vi med oss sistemann Julia til slutt, som også gikk på Foss videregående. For at dette skulle bli noe mer enn bare oss to som satt der og tullet, så måtte vi få med oss en til. Og det ville hun heldigvis gjerne bli med på.

– På den interrailen begynte vi med å lage en låt i hver by. Det ble et veldig morsomt prosjekt, og vi fikk noen låter ut av det.

Har dere noen gang vurdert å slutte i løpet av disse syv årene dere har holdt på?
– Det har aldri vært aktuelt. Det er deilig å tenke på. Vi har jo ikke hatt så mye på spill, siden vi aldri har satset skikkelig. Det har alltid vært bare for gøy, men nå som vi faktisk prøver så blir jo fallhøyden litt større. Uansett hvordan dette går så kommer nok vi til å fortsette å spille, det er jo så gøy. Det er det som er så deilig med å ha spilt sammen så lenge, og frem til nå så har det vi har gjort fungert både litt jobbemessig og bare for pur glede. Det finnes mange arenaer for det vi holder på med, utenom festivaljobber og radio, selv om det er det vi fokuserer på nå for tiden.

Jeg vet dere har vært gjennom en del ulike bandnavn, hvordan endte dere opp med No. 4?
– Vi endte opp med det fordi vi ville ha et navn som ikke fortalte noen ting, og ikke som ikke betyr noe. Det skulle være helt klinisk. Det er vårt fjerde bandnavn, etter Samkjørt, Sam’s Shirt og Frida Fregnefaen.

– De andre engelske sangene har vi droppet når vi opptrer. Vi merket tydelig at folk syns det var mye morsommere når det var på norsk, logisk nok så føles det mye nærere.

Har prøvd dere på å lage noe musikk på engelsk, eller har det vært norsk helt fra starten?
– Vi har laget musikk på engelsk. En av sangen heter «Superhero», og den skulle jeg nesten ønske var på norsk. For det blir litt rart å ha et par engelske låter, blandet inn med resten av musikken vår som er på norsk. De andre engelske sangene har vi droppet når vi opptrer. Vi merket tydelig at folk syns det var mye morsommere når det var på norsk, logisk nok så føles det mye nærere. Så nå synes jeg det er veldig rart å skrive på engelsk, det klarer jeg nesten ikke lenger. I alle fall ikke til dette prosjektet

Og når vi er inne på det, hvilke andre artister som synger på norsk ser ser hører dere på selv?
– Jeg (Emilie) har hørt veldig mye på Frida Ånnevik det siste året. Og jeg syns også Lars Vaular er helt fantastisk. I tillegg er jeg glad i Jan Eggum, Alf Prøysen og Nora Brockstedt. Og ikke minst Lars Lillo (Ingeborg), og Stein Torleif Bjella.

Sjekk ut No. 4: https://soundcloud.com/no4band.

Les resten av No4-intervjuet