Av: tommyo Anbefalinger 29. desember 2015

The Carburetors på John Dee

The Carburetors inntok John Dee midt i julestria. La oss håpe de fortsetter med det! Til introtonene av Jussi Bjørlings versjon av “O Helga Natt” over anlegget satte The Carburetors fyr på John Dee i en duft av rock, diesel og svidd gummi. Maken til juleferievorspiel skal man lete lenge etter.

Tekst: Asle Tangen Foto: Tommy Østby

The Carburetors er et band som har vært med å prege norsk rock de siste 15 årene med sin tempofylte, kompromissløse rock’n roll. I kjølevannet av 90-tallets scandirock har The Carburetors vært en garantist for tight drivende rock’n roll svøpt i en skandinavisk innpakning. Hvor scandirock-bandene var frontet av menn i tighte jeans, kjetting i lommeboka og Converse på bena har The Carburetors valgt og fronte de stolte tradisjonene med lær, flammer og amerikanske biler. Med sin heavy metal boogie eller ”Fast forward Rock’n Roll” som de kaller det, har de markert seg som et av de råeste og tøffeste livebanda i Norge. De har revet ned konsertlokaler i inn- og utland siden 2001 ved å kombinere rå rock’n roll med absolutt alle sceneshow-klisjeene man kan tenke seg. Flammer, gitarknusing, rygg mot rygg gitarsoloer, konfetti, kaste gitaren rundt halsen og splitthopp. En godtepose for øltørste Oslorockere stinne på ribbefett og akevitt. Med 2 album i lomma siden debuten ”Pain Is Temporary, Glory Is Forever” i 2004, var denne desember-kvelden på John Dee viet til utgivelsen av det nye albumet ”Laughing in the Face of Death”. Et etterlengtet album for enhver Carburetors-fan og et stappfullt John Dee var klare for en festaften med høyoktan Rock’n Roll i ekte Carburetors-stil.

Bandet som fikk æren av og varme opp publikum var The Pheromone. For meg et ukjent band fra Bø i Telemark. Med tydelige punkinspirasjoner spilte bandet bra og det låt tøft, og når du avslutter konserten med ”Blitzkrieg Bop” av The Ramones, er du garantert full jubel og allsang fra hele salen. En god support for The Carburetors.

Med sceneteppet dratt for og med en dirrende spenning i lokalet starter The Carburetors konserten med Jussi Bjørlings versjon av «O Helga Natt» over anlegget. En illusjon av at en kjedelig julekonsert er på gang blir fort knust når sceneteppet glir fra og vi skimter 5 lærkledde menn i det sterke motlyset. I klassisk The Carburetors-stil med ryggen mot publikum smeller bandet i gang med «Burning Rubber». Eddie Guz trer frem, plasserer seg ytterst på scenen og med det ene benet på monitoren banker han musikken inn i skallen på publikum. Det var helt tydelig fra første låt at The Carburetors og publikum var klare for å gi alt i et ellers så juledøsig Oslo. I en orgie av gitar-riffing, ”fistbumping” og dundrende bass griper de tak i publikum og klemmer til. Dette var konserten hvor det ikke skulle ikke spares på noe.

John Dee er en av de bedre konsertscenene i Oslo. Med en kapasitet på 400 gir John Dee en mulighet for en intim og god konsertopplevelse for både band og publikum. Med to strålende gitarister i Kai Kid og Stian Krogh leverer The Carburetors et riffo’rama av drivende gitarbasert rock med assosiasjoner til både heavy metal, punk og rockabilly. En perfekt mix for en intim scene som John Dee. Med sin “rett i tryne”-tilnærming til konsertene er det få dødpunkter i en Carburetors-konsert. Høyt tempo, skreddersydde scener og masse show. Hvem kan ikke like et trommepodie formet som en Chevelle med eksosrør som spyr ut røyk?

Allerede på låt nummer 2 var det klart at dette var en feiring av nytt album. Shagrath fra Dimmu Borgir entret scenen og kveldens første ferske låt ”Lords Of Thunder” spilles. Det er tydelig at bandet er komfortable med å ha nye låter i settet. Det låter fantastisk og bandet utstråler en nyfunnet energi. Denne energien overføres til klassikerne ”Don’t Touch The Flame”, ”Rock’n Roll Forever” og ”God Damn (It’s Good To Be Right)”. De nye låtene ”Hellfire” og ”The Undertaker” glir godt inn i livesettet og gir et ellers så rutinepreget, (i mangel på nytt materiale de siste årene) sett nytt liv.

Kveldens andre gjesteartist er Shot At Dawns Chris Marchand. Han skal i en tid fremover være Stian Kroghs stedfortreder mens gitaristen har pappaperm. I låten «Terrified» viser Chris seg helt klart verdig oppdraget og selv med litt feedbackproblemer er Chris en showman som passer godt inn i The Carburetors.

Pianoballaden ”(Tonight We’re Gonna) Die Like Heroes” står for kveldens litt uvanlige innslag. The Carburetors’ konserter har opp gjennom årene vært preget av låter med høyt tempo og få pauser. Med Geir Brattland bak tangentene og Eddie Guz som eneste bandmedlem på scenen gir de publikum en litt uvanlig The Carburetors-opplevelse. Noe som skaper litt dynamikk i livesettet og gjør at låtene etterpå rocker enda hardere. Dette kommer veldig tydelig fram i ”Find The Man Who Turned Water into Wine” hvor de ytterste sceneforlengelsene glir fra hverandre og scenemannskapet må trå til mens Eddie Guz står og gurgler oppå.

Tradisjonen tro får vi besøk av AC/DC i form av coverlåta ”Whole Lotta Rosie” mot slutten av konserten. Et morsomt innslag med både klassiske Bon Scott-moves og skjorteriving fra Eddie Guz og Kai Kidd. Det er tydelig at gutta har det gøy! Dette er innledningen til ”Burnout” som så ofte ellers er avslutningen på The Carburetors’ konserter. Alle kveldens gjesteartister pluss tidligere medlemmer inntar scenen for å kore og med Kai Kidds tradisjonelle gitarknusing og Crowdsurfing er konserten over. En fantastisk kveld både for band og publikum. The Carburetors med ny skive og nyfunnet energi er noe og se opp for i 2016!