Av: larsjunge Anmeldelser 20. januar 2016

Plateanmeldelse: The Loch Ness Mouse – «The Loch Ness Mouse»

Plateanmeldelse: The Loch Ness Mouse – «The Loch Ness Mouse»

Artist: The Loch Ness Mouse (2016)

Label: Voices of Wonder/P-Vine Records (Japan)

Terningkast: 5

2016 starter uvanlig sterkt. De gamle indieheltene The Loch Ness Mouse lanserer nå sin femte plate, selvtitulert denne gang. Deres forrige, «New Grafitti» (2009) fikk mye begeistret oppmerksomhet av musikkpressen, men ble vel strengt tatt forbigått av platekjøperne. Syv år er gått, det er lang tid, men merkelig nok har de likevel nyttet tiden godt. Dette er ikke noe hastverksarbeid, det er kanskje en av de mest utstuderte platene jeg har hørt på lang tid. Man skjønner kjapt at de har gjort mange tagninger, ikke et eneste strengeanslag er ute av takt. Platen er kjemisk fri for disharmonier. Det låter nesten maskinelt – på en god måte. Dette er en stilstudie av de sjeldne. «The Loch Ness Mouse» preges av en perfeksjonisme som er på grensen til galskap. Dette er ikke art by accident. Platen består av elleve komplekse kutt med forskjellig instrumentering på de fleste av låtene. Enklere låter som «A Simple Song for a Bookestore» med kontrabass og Archer Prewitt-aktig fingerspill, funker som en kule. Sjangermessig har The Loch Ness Mouse beveget seg vekk fra den slentrende og sjarmerende indiepopen som preget de første platene deres. Det skjønte vi på forrige plate (vi skjønte vel det særlig fra «11-22», 2005, red. anm.). Nå er det full fokus på anglofil 80-talls pop. De har tilsynelatende lagt Prefab Sprout under mikroskopet denne gangen. Ingen av låtene er på noen som helst måte direkte stjålne, på langt nær, men låtstruktur og lydbilde er mer enn «inspirert». Men det er ikke som om The Loch Ness Mouse legger skjul på sin egen fascinasjon for Prefab Sprout heller, i Japan har de sågar fått en legendarisk musikkritiker (Kazumasa Miyako) til å skrive liner notes i platen. Samme kritiker som har skrevet liner notes for nettopp Prefab Sprout (blant andre). Platen er mikset av Nick Terry, som har mikset plater av artister som Montée, Klaxxons, Ian Brown og Hans Petter Lindstrøm – for å nevne noen.
Denne gangen går de altså for engelsk pop av fineste sort. Tidvis kan de kanskje minne litt om Saint Etienne også, spesielt på låtene der Christina Høgetveit blir mer fremtredende, stemmen hennes kan kanskje minne litt om Sarah Cracknell. Saint Etienne er et annet band som er flinke til låne elementer fra pophistorien og skru det sammen på smarte, nye måter.
Med seg i studio har Ole Johannes Åleskjær og resten av Loch Ness-gjengen fått med musikalske bidrag fra Anne Lise Frøkedal, Sondre Lerche, Magnus Hænglse og Joshua Stamper (som sist la strykere på «Runddans»-platen til Nikolaisen/Rundgren/Lindstrøm som kom ut i fjor).
Selv om soundet har en 80-talls flørt gående, er uttrykket likevel tidløst. Dette er en plate som kommer til å stå seg godt i årene som kommer. Godt håndverk har en tendens til å gjøre det.