Plateanmeldelse: Sauropod «Roaring At The Storm»
Artist: Sauropod
Album: “Roaring At The Storm”
Plateselskap: Riot Factory
5
Bak navnet Sauropod skjuler det seg overraskende nok ikke et prog-metal band med en forkjærlighet for Tolkiens univers. En sauropod er en langhalset dinosaur, du vet, de store trege. Merkelig navnevalg kanskje, ettersom dette bandet er særs kjappe i vendingene.
Etter å ha hørt gjennom Oslobandet Sauropods debutplate en håndfull ganger, satt jeg igjen med tre band på blokka: Pixies, Nirvana og Weezer (mest på grunn av gitarlyden på noen av refrengene) – i en merkelig kombinasjon. Deretter skrev jeg ut anmeldelsen.
Etter at jeg var ferdig, sjekket jeg hjemmesiden til plateselskapet for å kontrollsjekke detaljer. Der sto det følgende å lese: …”inspirasjonskilder som Pixies, Melvins og Nirvana, men også en solid dose Weezersk meloditeft”. Først tenkte jeg “Helvete, må jeg skrive alt på nytt nå?”. Nei. Presseskrivet er sjeldent presist, og referansene er uomtvistelige.
Få ting er kulere enn en god trio, enten det er jazz, pop eller som i dette tilfellet: en rocketrio. Det fascinerende er at det ikke skal mer til enn tre personer for å skape den magien som oppstår når det virkelig begynner å svinge. Gitar, bass, trommer og vokal. Mer trenger man ikke. Less is more, eller som Yngwie Malmsteen sa det: «Less is more… how can that be? It’s impossible… more is more».
De fleste låtene har riktignok mer enn fire spor, de veksler mellom kassegitar på versene, og det er tangenter på noen kutt, men primært er dette en trio.
Sauropod spiller kompleks men catchy rock i samme gate som Pixies. Låtene er smarte, men likevel enkle nok til at de sitter umiddelbart. De tiltaler både hode og ryggmarg. Dette har ingenting med jammete, øs-pøs-rockenroll-fiskeboll-rock å gjøre. Dette er rock med vekttall. De beste låtene er alltid de enkleste, og for å skape en enkel låt trenger man smartness og oversikt for å se hva man kan skjære bort. Tenk Nirvana. Låtene deres sitter som hugget i stein, og de er enkle å plystre eller nynne til, på samme måte som en Beatles-låt. I likhet med Pixies, er Nirvana heller ikke en fjern referanse når man skal beskrive musikken til debutantene Sauropod, sjekk “Winter Song”. Inspirasjonen er ganske så glassklar. Samme 90-tallssjarme, samme høyt/lavt-dynamikk, catchy låter med popelementer i bunn. I det hele tatt: mange fellesnevnere. Det er store navn, men de er ikke til å komme unna.
Trønderlabelen Riot Factory kan være gunstig å følge med på i tiden fremover. De er i ferd med å slå seg ytterliger opp som en av de mest interessante plateselskapene på mange år her nå. I stallen har de 17 artister, blant dem Gold Celeste, Dråpe, Tellef Raabe, Ludvig Moon og et knippe flere. Og nå er altså Sauropod kommet med under paraplyen. Et kvalitetsstempel før platen er gitt ut. Jeg ser for meg at en intimkonsert med Sauropod kan være en svett og kul opplevelse. Den type konsert man lar øreproppene ligge hjemme, til fordel for sunn fornuft. Årets rockedebut?
Lars Junge
Sauropod har releasekonsert på Blå lørdag 30 januar.
Sjekk også:
By:Larm 2015 – Sauropod!. Foto: Stian Schløsser Møller
