Av: sebastian Anmeldelser 29. januar 2016

Sandnes bibliotek anbefaler årets sanger (2015)

Her kommer noen av mine favorittsanger i fjor. Vi begynner på en solrik strand i Egypt rammet av et plutselig jordskjelv som heter Nile; vi sliter som Sisyfos sammen med bandet Mgła; gjør et konditoribesøk med Grimes; tar en kopp kaffe på et jazzutested og avslutter med kald og apokalyptisk rock. Blant annet.

Nile – «Call to Destruction»

Nile er et amerikansk dødsmetallband som i flere år har fått inspirasjon fra Oldtidens Egypt. Det kan man både høre i musikken og tekstene deres , som handler om mytologi, historiske hendelser og samfunnsproblematikk.

Den utvalgte sangen, «Call to Destruction», skiller seg vesentlig fra de vanlige Nile-sangene ved at den er en protestsang med relevans til aktuelle hendelser i Midtøsten. Det er en fordømmelse av at radikale muslimske grupper har ødelagt kulturminner i dette området. Teksten består av fragmenter av faktiske uttalelser der det oppfordres til å bl.a. knuse pyramidene og Sfinksen i Giza.

Komposisjonen er interessant rent lydmessig også, selv om den ikke innfører noe innovativt til sjangeren dødsmetall. De gutturale skrikene, det tilsynelatende ustrukturerte og samtidig ekstremt raske tromme- og gitarspillet, de plutselige fartssenkningene og den enorme tyngden – alt dette er ingredienser som er like overraskende for denne stilen som medisterpølse og kålrabistappe på fjorårets juletallerken. Apropos tyngden – her føles det rett og slett som en hel haug med faktabøker (strikking, mindfulness, cupcakes pluss Norges lover) ramler på ens rygg.

I tillegg inneholder sangen det elementet som undertegnede liker best i nettopp denne musikalske sammenhengen – en utsøkt gitarsolo.

«Call to Destruction» er på mange måter en fengslende låt som viser Niles store tekniske ferdigheter.

Mgła – «II»

Fortsatt hardrock, men på en helt annen måte. Svartmetall. Eller rettere sagt: Årets svartmetall. For mitt vedkommende. Sangen til polske Mgła er langt mindre uforutsigbar (strukturmessig) og kraftig enn amerikanernes forslag, men følelsesmessig når den enda større høyder. Med «II» legemliggjør og aktualiserer bandet begrepet «Weltschmerz». Det gjør de gjennom gripende, melankolske, om enn råe gitarmotiv, desperate vokaler og interessante, pessimistiske tekster. Hvis svartmetall hadde eksistert allerede på 1800-tallet så hadde kanskje Mgła vært et av Arthur Schopenhauers favorittband.

Solefald – «World Metal with Black Edges»

Nå kommer vi til et moment der hardrocken møter folkemusikk og tekno. Norske Solefald er artister som godt kan kalles for totale. De skriver tekster på forskjellige språk, er selvrefererende og henviser generelt sett til diverse fenomener i kultur- og menneskets historie.

«World Metal with Black Edges» er underholdene og leken. De første taktene minner om den greske zorba-dansen. Så kommer afrikanske trommer i bakgrunnen og saftige hardrocksriff i tillegg. Alt slik som tittelen antyder – verdensmusikk med en del innslag av svartmetall. Selv om det siste kan være feil, for som bandets tekstforfatter, Cornelius Jakhelln, synger: «There are no Blacks in Black Metal, the name must be an error». Det er i hvert fall ikke feil å ha denne låten på en liste med årets beste.

Grimes – Flesh without Blood

En ekte diskoslager som jeg kan høre på gjentatte ganger. Et konditoribesøk der man får spise så mye man vil uten å trenge bekymre seg om helsen sin. Her trenger man i og for seg ikke bry seg om noe som helst for «Flesh without Blood» er en lovsang til det unge, vakre og vitale (selv om teksten synes å handle om et kjærlighetsbrudd). Den har et ganske livlig tempo og består av mange elektroniske innslag. Det utmerkende elementet er Claire Bouchers fantastiske vokallinjer med melodiske motiv som man uten problemer kunne komponert minst en eller to ekstra sanger av. Det er verdt å nevne de saftige basstonene som balanserer vokalistens spatiøse, rene stemme. Og visst, låten er veldig kitschpreget, nesten ekstremt søt, men Grimes er jo helt bevisste om det. Og det er en lek som jeg gjerne er med på.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio – «Polesie»

«Polesie» er et sjarmerende samarbeid mellom en polsk fiolinist og tre norske instrumentalister. Nordmennene bidrar med en lett, noe improvisert, men solid bakgrunn der piano, trommer og kontrabass inngår. Tenk deg et lerret, en ramme og et påbegynt landskapsmaleri. Det eneste som skal til for å fullføre verket er å fylle det med detaljer, og nettopp her kommer den dyktige fiolinisten. Lydene han maler er lengselsfulle og betagende. De er også folkemusikkinspirerte, så sammenligningen med landskapsmaleri er vel helt på sin plass. Platen er allerede bestilt og jeg anbefaler dere å gjøre det samme.

Chvrches – «Leave a Trace»

Mens «Flesh without Blood» fra kanadensiske Grimes høres ut som en vellykket prestasjon fra en glad ungdomsgjeng, fremstår «Leave a Trace» fra skotske Chvrches som noe skapt av en voksen og erfaren gruppe. Alt er vel gjennomtenkt og utført med nesten tysk presisjon. Det tyske sporet er ikke helt tilfeldig da man i sangen kan oppdage ekko fra Tysklands legender – Kraftwerk. Når det er sagt, forstår man at det er synthlyder som spiller hovedrollen her, men det gjør egentlig også Lauren Mayberrys melodiske vokallinjer. Så herlig krystallrent. Det er som å bestige Zugspitze og se over et praktfullt Landschaft sammen med den unge vandreren fra Caspar David Friedrichs berømte maleri.

Take me to Chvrches.

St. Lucia – «Dancing on Glass»

For alle som mener at 80-tallet er den definitive perioden i musikkhistorien, er en date med St. Lucia et must. I 2015 slipper man noe som er like storslått som de beste låtene med Safety Dance, Duran Duran og Modern Talking. Jo, det kan være litt pinlig også, men sånn er det bare men denne sjangeren.

Mikromusic – «Bezwładnie»

Det er tydeligvis noe islandsk over lydbildet i denne varme balladen fra polske Mikromusic. En blanding av et ubegrenset, åpent landskap med intim stemning av et lite, innbydende kammers. To beroligende stemmer: en dyp mannlig stemme og en lys, litt skarpere kvinnelig røst sørger for at man blir som hypnotisert. Tiden stanser et øyeblikk og når de siste tonene svinner hen er man helt overbevist om at man nettopp har hatt en liten lydåpenbaring.

Joanna Vorbrodt – «Jedyna Taka Jesień»

Muligens listens mest vemodige og vakreste låt som befinner seg i skjæringspunktet mellom mørk rockemusikk og synth-pop/ambient. Selv om kanskje ikke alle forstår at tittelen på sangen refererer til den høstlige delen av året, så vekker komposisjonens rolige tempo, vokalistens milde stemme og den varme produksjonen, umiddelbare assosiasjoner til grå skyer og høstløv virvlende i vinden. Kort sagt er dette høsten selv i lydform.

Grave Pleasures – «Crying Wolves»

På den forrige platen valgte de apokalypse som et hovedemne. Det var massemordere, den kalde krigen, kjernevåpen og en virkelighet tatt direkte fra George Orwells forfatterskap. I den omtalte sangen skjer apokalypsen på et rent personlig nivå og gjelder et kjærlighetsforholds siste timer. Ja, det er vanskelig å finne et mer banalt emne, men «banalt» er et av de siste ordene man vil bruke for å beskrive det som skjer her. I fullstendig samsvar med låtteksten, er Matt McNerneys stemme høy og dramatisk og gitarene frembringer spenning og usikkerhet. Noe uhyggelig henger i luften, ulvene hyler, fullmånen lyser og publikum er skikkelig fornøyde.

Absolutt verdt å nevne:

Grimes – «Kill V. Maim»: Nesten like bra som «Flesh without Blood». Kanskje like bra (les mer om Grimes og lytt på låta).

Marilyn Manson – «Third Day of a Seven Day Binge»: Manson i akustisk versjon. Herlig.

Ghost – «Cirice»: En talentkonkurranse for skoleelever. Ser ut til at Ghost ikke går videre.

Adele – «Hello»: Yes, she had me at «hello».

Death In Rome – nesten alle coverlåter som de slapp i 2015: «Barbie Girl» (Aqua), «Wrecking Ball» (Miley Cyrus), «Love me Forever» (Motörhead) eller «What is Love» (Haddaway). (Les om Death In Rome)