Av: larsjunge Anmeldelser 16. februar 2016

Plateanmeldelse: Motorpsycho «Here Be Monsters»

Artist: Motorpsycho

Album: «Here Be Monsters»

Plateselskap: Rune Grammofon

4

Tekst: Lars Junge

Etter å fulgt Motorpsycho i en mannsalder og skrevet en plass mellom 500 og tusen plateanmeldelser opp gjennom årene, er det første gang jeg får anledning til å anmelde bandet selv. Normalt sett er det alltid noen på rangsstigen over meg som røsker til seg Motorpsychos plater når de kommer. Ikke denne gang! Det yter muligens ikke bandet rettferdighet, men jeg brukte Spotify som utgangspunkt for min lytting. Både på buss (med støyreduserende ørepropper, Sony MDR-NC31M), på iPad Air med lukkkede og åpne øretelefoner (Sony MDR 1A og Sony MDR MA900) i tillegg til å strømme over stereoanlegget (NAD D3020, JBL Northridge E30 og Google Chromecast audio koblet i et riia-trinn med rør for ekstra varme). Spotify er som kjent ikke lossless, men i det kan låte ok med godt utstyr og rett innstillinger, uansett de fleste bruker Spotify i dag, så en vurdering basert på det er representativt – på sett og vis.

Motorpsycho er en produktiv gjeng. Man vet dog aldri helt hva man får når de gir ut noe nytt. De opererer i mange sjangre, men det umiskjennlige motorpsycho-soundet ligger alltid i bunn. “Here Be Monsters” er en variert plate, låtmaterialet strekker seg fra akustiske vestkystpop-aktige låter med koring og sedvanlig briljante gitardetaljer fra Snah, til de mer typiske (i den grad man kan si det) monumentale Motorpsycho-låtene. De sistnevnte bør man være opplagt for å sette seg ned å lytte til. De krever konsentrasjon. Andre låter, som “Lacuna/Sunrise” lunter avgårde på 70-talls manér ‘a la noe som kunne vært med på Neil Youngs “On the Beach”. “Sleepwalking” og “Sleepwalking Again” er små melodier bestående kun av piano (og melotron?). “Running With Scissors” er platens høydepunkt for min del. Låten er instrumental og har et slags folketonepreg (ikke ulikt Dungen i grunn), komplett med tverrfløyte og hammond-orgel. Singelen “Spin, Spin, Spin” er, som kanskje kjent, en cover av den amerikanske soulsangeren Terry Callier. Det er en skikkelig slengbukse av en låt, i god gammel Motorpsycho-stil. Låten kunne nesten ha vært med på hvilken som helst av de siste 10 utgivelsene deres.

Alt i alt er “Here Be Monsters” litt vanskelig å båssette i Motorpsychos discografi, ettersom platen inneholder et såpass variert låtmateriale. Noen av låtene er som tatt ut fra «Let Them Eat Cake», mens andre igjen, som “Big Black Dog”, like gjerne kunne vært med på «Mountain EP». Jeg er usikker på hvorvidt denne utgivelsen kommer til å trekke til seg nye fans, og det er ingen nøkkelutgivelse, men for oss andre synker Motorpsycho klørne enda dypere inn.

De er er av få band som evner å være interessante og utforskende samtidig som de holder seg relevante i tiår etter tiår. Motorpsychos discografi har faktisk en del til felles med Stereolabs, ikke musikalsk, men ved at hver plate er forskjellig fra den forrige, og er inspirert av den musikken bandet selv er interessert i på den tiden de spiller inn platen. Stereolabs Tim Gane fortalte at en periode kunne han høre mye på Motown, da tok låtene form som Motown-aktige låter, samtidig som det låt som Stereolab. Slik er det med Motorpsycho også, har jeg inntrykk av. Dersom Bent Sæther og Hans Magnus Ryan er inne i en periode hvor de lytter til mye britisk prog, så kan man høre det gjennom platen de gir ut. De er i stadig utvikling for å holde det interessant for seg selv. Som konsekvens blir det også stadig mer interessant for fansen. Å følge et band gjennom så mange år, gjennom så mange ulike faser og sjangre, samtidig som de fortsetter å raffinere uttrykket sitt er egentlig ganske unikt og ikke noe man kan for gitt i disse tider.