Plateanmeldelse: nrwy «Not Now»

Artist: nrwy

Album: «Not Now»

Plateselskap: No Forevers

4

Tekst: Bent Inge Hvitstein

nrwy har holdt det gående siden 2011, og har nå kommet med sitt andre album. Åpningssporet «No Cause for Alarm» gjør at jeg straks blir usikker på om jeg har satt på riktig skive, eller om Low har bestemt seg for å ta opp igjen rocketråden fra «The Great Destroyer». Stemningen, vokalen og koringen gjør at denne låten lett kunne sneket seg inn på Low-skiva fra 2005. nrwy har valgt en solid åpningslåt, som gjør at «Not Now» fenger umiddelbart. Trommene er kraftige og tydelige, noe som på denne låten fungerer veldig bra. Hele kroppen blir umiddelbart dratt inn i musikken; jeg kjenner trykket fra trommene bre seg utover sammen med den repeterende, dype bassen og en småskitten gitar som skurer i bakgrunnen .

Bandet har åpenbart meloditeft. Drivende bassganger bak gode gitarriff, kombinert med energisk tromming, gir en herlig tyngde til musikken. En slik tyngde skaper en letthet i føttene, som automatisk tramper takten. Variasjonen i tempoet i låtene skaper fine overganger. nrwy har bestemt seg for å være rockere, men de vet samtidig å roe ned med jevne mellomrom. Uforutsigbarhet er en styrke, og gjør at lytteren stadig blir utfordret. Hvilken retning drar de i på neste låt? Spesielt godt merkes dette mellom en av de roligste låtene på skiva, «You Better Love Me», og den tyngste låten»When All Else Fails»; den kommer som kastet på deg etter at du har fått senket støynivået i kropp og sjel for en kort stund.

Underveis i lyttingen har jeg tidvis tatt meg i å bli opptatt av engelskuttalen til vokalisten. Noen steder blir det for påtatt amerikanisert, uten at det nødvendigvis er intensjonen. Dette representerer ingen stor svakhet ved skiva, men det trekker ørlite grann ned når det gjentatte ganger blir noe jeg som lytter henger meg opp i. Kanskje er det pirkete å påpeke dette, men når de har valgt å synge på et annet språk enn morsmålet, må de også tåle å bli vurdert på det. Likevel, dette er pirk i et ellers så harmonisk lydunivers. Tekstene i seg selv er varme og enkle; de beveger seg i et tykt følelsesunivers, men nrwy er flinke til å unngå for mye gjenbruk av klisjéer og pompøse erklæringer. Det er ingen revolusjerende poesi vi får servert, men det fungerer godt nok.

De klarer ikke å opprettholde styrken fra den første låten hele veien, og det er synd, for anslaget er som nevnt meget godt. «It Takes One to Know One» og «Agree to Disagree» faller gjennom og senker lytterens oppmerksomhet. Disse låtene er på ingen måte svake, men de blir for anonyme og standardisert poprockete. De er fine som bakgrunnsmusikk, men det er slike låter som lett blir hoppet over etter noen lyttinger. Avslutningsvis har de valgt å legge inn to rolige låter. På «First Things First» har nrwy gitt trommisen en pause. Her slipper vokalisten til alene med orgeltoner og svakt gnistrende lydbølger i bakgrunnen. Dette fungerer godt på den roligste låten på skiva. Når de så velger å legge inn en klassisk poprockballade som siste låt, kjenner jeg på en liten skuffelse. Jeg mener at de burde prioritert å sende lytteren ut med et riff godt plantet i begge føttene. De har nok av rockepotensiale i seg til å avslutte med mer trøkk, istedet for noe som oppleves som noe halvhjertet.

Alt i alt har nrwy laget et godt og fengende album. På sitt beste har de en herlig intensitet i låtene. De viser også at de behersker mange faser av dette feltet som vel må sies å være innenfor relativt standard poprock. Det er alltid et godt tegn når du umiddelbart får lyst til å kjøre skiva om igjen fra begynnelsen. I dette tilfellet også fordi åpningslåten er en av årets hittil mest iørefallende låter.

Torsdag 25. februar er det slippfest på Internasjonalen. Basert på rykningene skiva tidvis frembringer i rockefoten, bør det absolutt være verdt å sjekke ut hva de kan få ut av dette live.