Av: larsjunge Anmeldelser 23. februar 2016

Plateanmeldelse: Snøskred «Empty House»

Artist: Snøskred

Album: «Empty House»

Plateselskap: Riot Factory

5+

Tekst: Lars Junge

For en dryg uke siden fikk jeg en lenke der jeg kunne laste ned en forhåndslyttekopi av Snøskreds nye album. Jeg lastet ned platen, men den var ikke tagget skikkelig med navn, så jeg måtte gjøre det selv i min egen mediespiller. Jeg skrev «Snøras». En såkalt ærlig tabbe, problemet siden har vært at jeg konsekvent omtaler dem som Snøras, ikke korrekte Snøskred, og nå har det satt seg. (Kassettlabelen Take It Easy Policy slapp for øvrig en kassett med det norske hardcorebandet Snöras i fjor, red.anm.). Uansett, dette er en trend som virkelig har satt seg de siste par årene, eller det vil si, det startet med Röyksopp og har vel egentlig ikke stoppet siden. Band gir seg selv særnorske navn selv om de synger på engelsk. Ungdomskulen, Dråpe, Manngard. Tendensen fortsetter på årets By:Larm-line up: Drøm, Faenskap, Fasit.

Et band med navn «Snøskred» høres i utgangspunktet mer ut som et hardcoreband eller et metalband enn et et rolig indiepopband. På forrige plate, «Whiteout» (Konseptplate? Bandet «Snøskred» med platen «Whiteout»?), låt de vitterlig hardere enn de gjør nå. «Empty House» er altså en rolig plate. Den har sine uptempo-låter, men helhetlig sitter man igjen med følelesen av dette bør katalogiseres under rolig rock. Gjerne på samme hylle som Pavement, Yo La Tengo og Sonic Youth. Det verste er at det ikke kjennes som disse markørene (bandene) er noe de strekker seg etter, eller prøver å kopiere. De er mer som veiskilt. Snøskred har funnet sin egen greie. Der de på forrige plate kanskje var litt mer ansiktsløse og på jakt etter eget uttrykk, har de nå funnet begge deler.

«Empty House» har ikke en eneste direkte svak låt. Sjekk låten «Matador». Kanskje noe av det beste som er gitt ut her til lands siden forrige gang Kings of Convenience gav ut noe. Vokalisten Karl Klaseie har en del av de samme kvalitetene i stemmen som nettopp Erlend Øye. Felles med Kings of Convenience er også evnen til å gi låtene luft. Noe ni av ti band sliter med å få til.

Det er imidlertid en annen fyr som synger på «Preparations», platens eneste uptempo-rockelåt (og som må/bør være ekstranummer på konsertene deres), et kanonkutt som kan minne om Velvet Underground. Vokalen høres ut som en slags mellomting av en svovelpredikant og David Byrne. Det høres rett og slett ut som et annet band enn på resten av platen. Skal man være streng (og det skal man jo) så passer låten egentlig ikke inn på platen, og som konsekvens vippes platen ned fra full pott, eller terningkast seks. Det triste er at den ene låten som ikke passer inn er også steingod.

Snøskred har produsert platen selv. Og det må sies: jeg har vel knapt hørt en norsk indieplate som har hørtes bedre/mer korrekt ut enn dette. På meg virker det som om de har tatt opp med veldig «hotte» mikrofoner, eventuelt hatt veldig høyt opptaksvolum og heller spilt lavt. Resultatet er et veldig detaljert og intimt lydbilde. De vet hva de holder på med. Det er spot on. Her bør andre notere bak øret.

Snøskred har fått mye skryt i utlandet også for sine singler fra denne platen. Tidligere Cocteau Twins-medlem og plateselskapsjef for renommerte Bella Union, Simon Raymonde, er også begeistret: «Wonderfull stuff from «Trondheims Snøskred». Om jeg kunne kokt ned hele denne anmeldelsen til to ord, så måtte det bli nettopp det: wonderfull stuff.