Plateanmeldelse: STEREO «Echoes»

Artist: STEREO

Album: «Echoes»

Plateselskap: High Ten

3

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Debutplata til STEREO gir raskt assosiasjoner til amerikansk college-rock.
Referansene kunne vært mange, selv om det nok er en sjanger som ikke er overrepresentert i kritikeres kvalitetskataloger. Jeg forsøker meg på følgende introduksjon: Biffy Clyro og Blink-182 kan fungere som to ender av den linjen STEREO beveger seg langs. Og det illustrerer noe av det jeg mener er årsaken til at denne plata ikke fungerer så godt; de holder seg for stramt til en allerede begrenset og relativt lite tøyelig linje. For ordens skyld kan jeg nevne at jeg selv har mange guilty pleasures innenfor denne sjangeren, så jeg skal ikke beskyldes for å være forutinntatt.

Etter de første tonene av åpningslåten ble jeg nysgjerrig på denne plata, og nysgjerrigheten holdt seg oppe gjennom de første lyttingene. Det tok dog ikke mange lyttinger før jeg kjente at dette minnet for mye om mange band jeg har hørt før. Og at låtene minner for mye om hverandre: selv om jeg har forsøkt å konsentrere meg dypt om å fange opp detaljene underveis, glir låtene over i hverandre og gjør seg selv raskt forglemmelige.

Det låter tidvis fengende og tungt nok, men «Echoes» mangler noe essensielt: variasjon.
At låtene svever lett over allerede oppløyd mark kan tåles, men at samtlige låter graver i den samme jorda er vanskeligere å overhøre. Jeg krever ikke at all musikk skal være nyskapende og at alle musikere skal være et oppkomme av nye måter å vrenge gitarstrenger på, men når det finnes så mange kreative musikere som utfordrer konvensjonene, er det ikke tid nok i et menneskes liv til å høre for lenge på det som faller inn under helt ordinære og gjennomsnittlige utgivelser.

I korte glimt får vi servert basslinjer og gitarriff som virker lovende, men de klarer aldri å strekke seg ut nok til at det blir spennende. Enkelte partier har flere lag med gitarer som kunne gjort mer ut av seg, men riffene holder seg hele tiden innenfor trygge  rammer; det er sjelden noen overraskelser her. Riffene evner ikke å ta steget ut av låtene og bite over mer enn det som føles kjent og risikofritt. Bass og trommer får utfolde seg lite; her må muligens produksjonen ta noe av skylden for at det føles for tett sammenvevd. Instrumentene får ofte lite luft, slik at de lett drukner i hverandre.

Helhetsinntrykket av «Echoes» blir rett og slett at det er for lite originalitet å spore. Dermed forsvinner raskt den interessen som de klarte å sette i meg innledningsvis. Når ingen riff, melodier eller tekstlinjer sitter igjen i hodet etter mange lyttinger, er konklusjonen at låtene er for like i struktur og oppbygging. Dette er i tillegg et musikalsk landskap som i seg selv ikke byr på så mange store utfordringer for lytterne, da må det legges noe mer spennende i miksen for at et band skal nå ut til flere enn kjernefansen.

Jeg skulle gjerne sett at STEREO våget å utfordre seg selv mer, og strekke rammene til sjangeren de holder seg så altfor stødig innenfor. Etter mitt skjønn er det nemlig ikke evnene til bandet det står på. Mest sannsynlig er det heller ikke viljen; det er godt mulig de har laget den plata de ønsket å lage, men jeg mener at dette materialet er for tynt som helhet til å mane frem store følelser og stemninger over tid. Musikk kan også ha en kort holdbarhetsdato.
Det betyr ikke at STEREO som band ikke kan ha lang holdbarhet. De er unge og energiske, og har god tid til å utvikle seg videre. La oss bare håpe at de ikke låser seg fast i et for snevert musikalsk uttrykk.