By:Larm 2016 – Mette Henriette
Foto: Stian Schløsser Møller
Om det var én plass det var passende å plassere denne by:Larm konserten, så må det ha vært den engelske kirken St. Edmund´s Church i Møllergata. De subtile detaljene i Mette Henriettes kontemporære jazz ville mest sannsynlig druknet fullstendig på alle andre scener.
Tekst: Lars Junge / Foto: Stian Schløsser Møller
Og det var et lydhørt publikum som var samlet i den lille kirken fra 1883. Publikum var minst like konsentrert som artistene, det vil si: øynene knepet igjen på de fleste låtene. Mette Henriette Rølvåg hadde med seg samme besetning som på disc 1 på den doble ECM-debuten hennes, som ble sluppet på tampen av 2015. Johan Lindvall på piano, og Katrine Schiøtt på cello, og altså Mette Henriette på saksofon.
Instrumentene var mikket opp, ikke at de egentlig trengte det i den lille kirken, men for at vi skulle høre alle detaljene. Katrine Schiøtts florlette cellospill besto mye i å dra/raspe buen sakte over strengene slik at en munnharpe-aktig overtone oppsto. En vispende teknikk som fungerte mer som en slags syngende perkusjon enn konvensjonelt cellospill.
Det samme gjaldt mye av spillet til Mette Henriette. Innimellom tonene brukte hun en særegen pusteteknikk som besto av både innpust og utpust. Hun nærmest sugde på saksofonen, og blåste uten å lukke munnen rundt munnstykket slik at en svak, svak luftig tone oppsto, samt at man kunne høre den mekaniske klikkingen i saksofonens klaffer. Det samme angikk pianospillet til Lindvall. Det var så vidt pianoets hammere berørte strengene på enkelte av partiene, og han bygget opp mye momentum med å jobbe opp sustain med pedalene nede.
Det var selvsagt også en dynamikk i det hele, fra det svakt til sterkere, men aldri full spiker med synlige blodårer i tinningen på noen av musikerne. Komposisjonene går fra lekent og melodisk til mer eksperimentell samtidsjazz, ofte i en og samme komposisjon. Stemningsmessig går det fra lyst til mørkt, fra kaldt til varmt, fra blått til oransje. Dette er musikk til både bryllup og begravelse. Stemningsmusikk til en regntung begravelse i oktober, men også hageliv en sommerdag.
Det var så subtilt og tandert at man som publikummer ble anspent for ikke å lage en eneste lyd selv. Da min sidemann slapp et lite slags sukk, snudde en dame foran oss seg lynkjapt og sendte et irettesettende blikk med ville ku-øyne. Hadde en mobiltelefon begynt å ringe ville man antagelig blitt halshugget på stedet, i kirkens døpefont. Heldigvis var det ingen mobiltelefoner som gikk av. Heller ingen hvisking og tisking. Alle som møtte opp denne tidlige lørdagskvelden visste hva de gikk til, og fikk det de kom for: kontemporær ECM-jazz av fineste sort.
Mette Henriksen på John Dee tordag 3. mars. Foto: Malin Charlotte Aagesen.
