By:Larm 2016 – Sea Lion
Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Frank Michaelsen
Når Linn Osterberg fra Göteborg entrer scenen på Uhørt oppleves det litt som om hun har falt ned fra verdensrommet. Hun står aleine under det høye taket med praktiske klær og en strat godt plassert i hendene og introduserer seg selv som artisten Sea Lion. Så starter hun å synge med sin karakteristiske, barnlige (eller alienaktige, som jeg i denne sammenhengen tenkte) stemme som kan minne om for eksempel vokalen i det britiske bandet Cranes.
Sea Lion hadde kvelden før spilt i St. Edmund’s Church. De fleste artister som får spille der er i ekstase etterpå, Sea Lion forteller derimot at hun holdt på å få elektrisk sjokk og at hun dessuten ikke fikk vin der, så det virker som om hun er mer komfortabel sammen med oss på Uhørt.
Artisten spiller hele konserten aleine med gitaren. Lydbildet blir derfor enda mer strippa enn det allerede nakne materialet på plate.
En gammel låt introduseres med at hun kan bli så lei av eget materiale at hun må sjanse på å spille sanger hun ikke har spilt på lenge. Artisten hadde spilt denne låta kvelden før og følt at det gikk så som så. Etter konserten hadde hun vurdert å stikke på byen, men endte opp med å stikke tilbake til hotellrommet. På veien dit kjøpte hun lakris på 7-Eleven, der hadde hun møtt på to gutter som fortalte at akkurat den låta var deres favoritt. Derfor ønska hun å spille den for oss også.
Sea Lion avslutter konserten med to coverlåter, dette også fordi hun så fort blir lei av eget materiale. Artisten prater til oss på en, slik jeg ser det, tilgjort sjenert og usikker måte, muligens for å tilføre musikken noe, forsterke et image. Men når hun står så godt planta på scena med gode vinterstøvletter og den flotte gitaren i hendene og med nokså åpenbar musikalsk selvtillit, er det synd at hun ønsker å framstå som så forsiktig og unnselig og at hun ikke vil vise oss egne, nye låter.
