Av: larsjunge Anbefalinger 26. april 2016

Konsert: Refused på Rockefeller 24. april 2016

Tekst: Lars Junge
Foto: Tommy Østby

I utgangspunktet hadde jeg sett for meg en rolig helg. Lage noen briocher. Drikke litt lysbrent, etiopisk kaffe. Se Liverpool avgi poeng mot antatt svakere motstand. Drikke en belgisk trippel eller to. Lese Doris Lessings essaysamling om katter og høre på litt Bill Evans. Men så kom det en melding inn fra venstre: en kompis hadde +1 på Refused på Rockefeller på søndag. Ville jeg være med? Var jeg klar for heseblesende, aggressiv svensk punk med politiske under- og overtoner? Jo. Man bør alltid slå til på spontane tilbud dersom man har anledning.

Søndag kveld var det demonstrasjon utenfor Rockefeller. Streik i Fellesforbundet. “Arbeidgivernes holdning er et ønske om å holde de lavest lønnede nede”, stod det å lese på flygebladet. – Strengt tatt burde Refused avlyst konserten i solidaritet med hotell- og restaurantansatte, dersom de virkelig skulle holdt sine sosialistiske prinsipper i hevd, påpekte min kompis Morten tørt.

Svenske Refused fra Umeå hadde sin storhetstid på 90-tallet med sin politiske punk/hardcore. De ble gjenforent i 2012 og har holdt det gående siden, med noen små avbrekk. Og profesjonaliteten er glassklar. Verdensturneene har satt sine spor. Dette er samkjørte greier. Et velsmurt maskineri, for å bruke en god gammel klisjé. Men det er deilig å se kompetente band gjøre jobben uten noe stuss eller tull.

Gutta har bikket 40 for lengst, men gir jernet med en større intensitet enn noen andre jeg har sett på en scene de siste par årene. Vokalist Dennis Lyxzén spinner rundt i en trang rød dress og deler ut karatespark i øst og vest. Man kan skimte splitthopp og flagrende manke i konstante strobelyset. Mikrofonen hans flyr vegg i mellom, men havner alltid trygt i grepet hans som om den var magnetisk. Han raser rundt på scenen på en måte som får Mick Jagger til å se veldig geriatrisk ut. Trommisen i bandet har tydligvis en ambisjon om å piske messingen ut av cymbalene. Mellom låtene er Lyxzén i toppform. Han elsker å spille i Norge. Her slipper han å legge over til engelsk slik han må i Danmark. Her skjønner alle hva han sier.

– Ned med patriarkatet, skriker han og sparker hull i luften foran seg med de spisse bootsene sine. – Ned med kapitalismen, hyler han av full hals. – Da jeg var 20 år gammel følte jeg at en del av samfunnet konstruksjoner ikke var for meg. Men konstruksjoner er til for å dekonstrueres, eller hur?, roper han og fortsetter: – I dag, 20 år senere, føler jäg det eksakt samma! Også knuser bandet i gang nok en knallhard låt fra backkatalogen. Det er mye spredt, spontan headbanging blant publikum. Det låter massivt, monumentalt og kuse-thight (om man kan bruke den slags ubehøvlede metaforer i kommunal sektor).

Ganske reaksjonært med alt dette anti-kapitalisme crappet, tenker jeg mens jeg sykler hjemover. Men så passerer jeg en reklameplakat for en el-kjede som har vært i hardt vær i det siste, i henhold til egne ansatte. Den stygge, glorete plakaten med oransje bokstaver tilbyr en sykkel med på kjøpet dersom man kjøper en barbermaskin. Ikke motsatt. Man får altså ikke en barbermaskin med på kjøpet om man kjøper en sykkel. Man får en sykkel med på kjøpet om man kjøper en lusen barbermaskin. Da tenker jeg at Refuseds budskap PÅ INGEN MÅTE er utdatert og reaksjonært. Jeg tenker at vi trenger band som Refused mer enn noen sinne. At kapitalismen har gått helt av skaftet. At ingenting er verdt noe lenger, selv ikke kjerneverdier. At det faktisk er utrolig trist at ingen av dagens band ser ut til å ha noen politisk agenda i det hele tatt.

Punken er død. Lenge leve punken.