Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 10. mai 2016

Et radioheadsk univers: «A Moon Shaped Pool» – en slags anmeldelse

Søndag 8. mai klokken 20.00 norsk tid var fem års ventetid endelig over: Radiohead lanserte albumet «A Moon Shaped Pool» på digitale plattformer. Klisjéen om den som venter på noe godt, er høyst passende å bruke i denne sammenhengen. Den siste tiden har det kommet stadig flere drypp på hjemmesiden til bandet om at noe var i gjære. Først forsvant all informasjon på ulike sosiale medier. På tirsdag dukket så «Burn the Witch» opp som første låt med tilhørende video. Tre dager senere var det duket for slipp av «Daydreaming», med video regissert av Paul Thomas Anderson.

Tekst: Bent Inge Hvitstein

For å kunne si noe fornuftig om dette nye albumet, er det nødvendig å dykke ned i bandets fortid. «AMSP» kan ses som en oppsummering av karrieren. Det er et variert album som trekker i trådene fra «OK Computer» (1997) og frem til «The King of Limbs» (2011). Mange av disse låtene har vært med bandet lenge, blant annet på konserter. Kun tre låter er helt nye: «Decks Dark», «Glass Eyes» og låten som du garantert aldri kommer til å huske tittelen på, «Tinker Tailor Soldier Sailor Rich Man Poor Man Beggar Man Thief». Så hvorfor har denne plata latt vente på seg? Låtene har vært der, om enn kanskje ufullstendige. «Burn the Witch» har vært hintet til helt fra «Hail to the Thief» (2003), der denne frasen var skrevet på heftet som fulgte med albumet. Siden har deler av teksten vært lagt ut på hjemmesiden, og tittelen har figurert i lister over låter bandet jobbet med allerede i 2006. Riktignok har det gått nesten like lang tid mellom de foregående tre utgivelsene, «HTTT», «In Rainbows» (2007) og «TKOL», men da har vi blitt servert nytt materiale. De siste årene har bandmedlemmene prioritert egne prosjekter. I lys av dette er det forståelig at det har tatt tid å sammenstille et nytt album. Spørsmålet er likevel uunngåelig: er dette Radioheads svanesang?

Noe av det som har gjort Radiohead til vår tids største band, er evnen til hele tiden å fornye seg. Da «Pablo Honey» ble utgitt i 1993 var Radiohead et rent rockebarn av tidlig nittitall. Noen steder ble de til og med omtalt som en lettere versjon av Nirvana. Her er det fristende å nevne assosiasjonen albumtittelen gir til Nirvanas låttittel «Heart-Shaped Box», fra nettopp 1993. Lite synes tilfeldig i Radioheads kunstneriske univers, men dette gjør også at kritikere og fans forsøker å tolke alt de gjør til noe mystisk, bevisstgjort fra bandets side. Slik «Burn the Witch» de siste dagene har blitt forsøkt tolket inn i en storpolitisk ramme av flere utenlandske medier. Radioheads lek med bilder, lyd og tekst har vært med på å skape den statusen de har i dag. De er forførende og mystiske i det meste de foretar seg; et kunstband i vid forstand. Tilbake i 1993 var det derimot lite som pekte frem mot det bandet vi senere har blitt kjent med. Mest sannsynlig er det en ren tilfeldighet at tittelen på albumet gir assosiasjoner til en Nirvana-låt. Uansett er dette noe som kjennetegner bandet, og som fascinerer så mange: de kommer ofte med kryptiske budskap, og vi får sjelden klare svar.

Etter suksessen med den slepne rockeballaden «Creep», var det ingen som kunne spådd at de åtte år senere skulle ha gitt ut to album i rask rekkefølge der lydbildet var sentrert rundt elektroniske elementer. «Kid A» (2000) og «Amnesiac» (2001) føltes som et langt steg bort fra det musikalske universet de hadde skapt på de tre første platene. Samtidig var det, sett i ettertid, en naturlig utvikling. Fra debutalbumet via «The Bends» (1995) til «OK Computer», hadde de tatt store steg i retning bort fra det rent gitardrevne lydbildet. At overgangen føltes så stor, var nok først og fremst fordi det var et så overraskende trekk. «Everything In Its Right Place» var en sjokkartet opplevelse, der den åpnet «Kid A» som en ambientlåt, med et totalt fravær av gitarer. Hvis vi ser hvor mye Radiohead flørtet med elektronikken på «OK Computer» sammenliknet med den rene gitarplata «Pablo Honey», er likevel ikke veien til uttrykket på «Kid A» så langt. Samtidig vet vi også nå, ni album inn i karrieren, at vi har å gjøre med et band som aldri hviler på en tidligere suksessoppskrift. Med den responsen «OK Computer» fikk, den ble raskt opphøyd til en moderne klassiker, er det lett å forstå at Radiohead følte seg ferdig med gitarene som hovedinstrument.

Fra «Kid A» til «TKOL» har de beveget seg frem og tilbake, og i sirkler. Uforutsigbarheten har vært deres store styrke. På «AMSP» fortsetter de å overraske. Dette er kanskje det mest nedtonede albumet de har gitt ut. Her finner vi både akustiske gitarer og myke elektroniske bølger, sammen med noen mer fyldige låter, men det er ingen sekvenser hvor de tråkker hardt på gitarpedalene. Tittelen på albumet er betegnende; assosiasjonene går til det mystiske og kjølige, og flere partier gir følelsen av å flyte med på et hav uten horisont. Måneformen kan også tolkes som en mangel på retning, både på et personlig plan og som et bilde på hvordan menneskeheten truer sin egen eksistens.

Tekstene bidrar sterkt til å skape et klaustrofobisk univers. Å lytte til et album av Radiohead har ofte gitt en følelse av å bevege seg inn i en parallell verden. Slik er det også med «AMSP». En urovekkende stemning trer inn allerede i den dramatiske åpningslåten, og den blir der gjennom den grusomt tiltrekkende «Daydreaming». Sistnevnte bør helst nytes med både lyd og bilde, da videoen er et stykke kunst i seg selv. På youtube er det også lagt ut en reversert versjon av låten, der Yorke innleder (på originalversjonen er avslutningsordene spilt baklengs) med noe som kan tolkes som «Half of my life/love». Dette gir mening når vi vet at han i fjor skilte lag med sin partner gjennom 23 år (Yorke var 46 år på det tidspunktet). Lytt, og døm selv.

«Decks Dark» er en låt som med litt ekstra fyll kunne vært et bidrag i perioden rundt «OK Computer». Låten vokser for hver gang, og er et godt eksempel på det lyriske uttrykket på albumet: følelsen av å være fanget og hjelpeløs, med mørket krypende nedover skuldrene, både metaforisk og i faktisk forstand. «Desert Island Disk» er en akustisk sak som blir anonym blant mange sterke låter. Det er nesten så den blir for koselig, og tar oppmerksomheten bort fra det alarmerende prosjektet de har lagt opp til. Stemningen blir raskt hanket inn igjen på «Ful Stop». En dyp synthbasstone driver låten fremover akkompagnert av den repeterende tekstlinjen «Truth will mess you up»; låten er foruroligende og behagelig på en gang, med en enkel og paranoid tekst. Neste låt er tydelig inspirert av filmmusikken Jonny Greenwood har jobbet med. «Glass Eyes» er kanskje albumets vakreste øyeblikk, med strykere og piano som brer seg ut rundt vokalen. «Identikit» er en sammensatt låt, der vi får servert refrenget «Broken hearts make it rain» av et kor over en tynn synthlinje. Et funky gitarriff vokser seg sterkere gjennom låten, og avslutningen er noe så lite radioheadsk som en gitarsolo.

I «The Numbers» er gitarene også fremtredende, men her må de dele plassen med et klukkende piano. Drøyt halvveis kommer det også inn en strykerrekke som særlig skaper en dramatisk effekt når Thom Yorke synger «We’ll take back what is ours […] one day at a time». Denne låten kan tolkes politisk, kanskje i en miljøkontekst, eller i et solidaritetsperspektiv. Linjer som «Your system is a lie, the river running dry» og «We are of the earth, to her we do return, the future is inside of us» gir rom for en slik tolkning. Låt nummer ni er en kjærlighetserklæring. «Present tense» er preget av en akustisk gitar og et englekor som kler teksten i enkelte partier. Sett i lys av det tidligere nevnte samlivsbruddet får denne låten et ekstra sårt skjær over seg, der Yorke leverer en rekke fraser om en verden som raser sammen. Stilskiftet til «Tinker Tailor Soldier…» er betegnende for bandets utvikling. Elektroniske elementer overtar der den akustiske gitaren sluttet på forrige låt, og låten med det lange navnet kunne tilhørt perioden rundt «Kid A» og «Amnesiac». Et av få ankepunkt på albumet er at denne med fordel kunne vært kortet ned, da avslutningen ikke tilfører låten noe vesentlig.

Det politiske engasjementet ligger godt synlig i mange av tekstene. Flere låter fungerer som et blikk inn i en nær fremtid, der mørke krefter har drevet det gode på flukt. Kanskje er vi allerede der, i Radioheads øyne? På samme tid finnes det en varme i dette universet. En slags medfølende varme som uttrykkes på en trist, gjerne melankolsk måte; undertrykkelse og undergang demmer ikke opp for kjærlighet, selv om den kan synes å være vanskelig å få øye på. Avslutningslåten «True Love Waits» er et godt eksempel på dette; her finnes ikke verdens ondskap, kun de nære følelsene. Hva skjer med oss når kjærligheten forsvinner? Dette er en låt som har vært med Radiohead siden tiden rundt «The Bends». I 2001 var en liveversjon inkludert på «I Might Be Wrong», men dette er første gang den blir spilt inn på et studioalbum. Tidligere har den vært utført med gitar, her er det piano som hviler mot den såre vokalen. Hvordan skal vi tolke at denne låten blir innspilt nå? Kanskje føltes det riktig grunnet samlivsbruddet til Thom Yorke. Kanskje føltes det riktig fordi det er en siste hilsen til trofaste fans, på et album som er en slags oppsamling av gammelt, halvferdig materiale. Som om de måtte fullføre prosjektet Radiohead før de kan konsentrere seg fullt og helt om nye prosjekter. Eller kanskje er dette tolkninger som ikke har rot i virkeligheten, og om fem år kan vi se frem til et nytt og storslagent album fra bandet som sjelden trår feil. En sterk avslutning er det på alle måter, med de avsluttende ordene «Don’t leave».

Radiohead har kommet opp med et album som det første døgnet har vist at det har potensiale til å konkurrere med det beste de har gjort tidligere. Samtiden er sjelden det rette stedet å slå fast hvor et album står i forhold til sine forgjengere, slik tidligere album av nettopp dette bandet må ses i et annet lys i ettertid. Et album som «OK Computer» ble kanskje for raskt trukket frem som ett av vår tids største musikalske øyeblikk. Var det tidsånden som ga det den statusen det fikk? Radiohead gikk på kort tid fra den underliggende angsten for fremtidssamfunnet og teknologien på «OK Computer», til å nyttiggjøre seg den samme teknologien fullt ut ved neste anledning. Når vi nå lytter til deres niende studioalbum, er det tydelig hvor de henter mest inspirasjon: fra eget materiale. Med den katalogen de har i bakhånd, finnes det få steder som er mer egnet. Karrieren deres inneholder mange høydepunkter. Kanskje vil vi om noen år holde frem «A Moon Shaped Pool» som et av de fremste eksemplene på Radioheads tilsynelatende ustoppelige kreativitet.

Foreløpig er «A Moon Shaped Pool» kun tilgjengelig på digitale plattformer. 17. juni kommer det fysisk i salg.