Plateanmeldelse: Gundelach – «Gundelach»

Artist: Gundelach

Album: «Gundelach» (2016)

Plateselskap: Fysisk: U OK?/Border – Digital: Cosmos/The Orchard

3

Kai Gundelach har på relativt kort tid klart å generere mye hype rundt seg selv og musikken sin. Vi så ham på By:Larm hvor han leverte et ryddig livesett.

Gundelach har en god stemme, men bruker bare falsetten (minner veldig om Bon Iver). Den selvtitulerte EP’en er bestående av relativt bakpå elektronisk pop. Typ 90 bpm. Hans falsett og noen enkle chorder i loop oppå en seig beat. Mer skal det ikke til. Bortsett fra å finne fine melodilinjer da. Og det kan han. Det er det andre som synes også. Gundelach er hot i blogsfæren, såpass så at Joel Ford (Oneohtrix Point Never, Cyril Hahn) fattet interesse og inviterte ham over til Brooklyn for å spille inn låtene. EP’en er mikset av Al Carlson (Tim Hecker, Ariel Pink), så det låter unektelig bra.

Om man kan få lov til å sette fingeren på noe her, så må det være at uttrykket blir ganske glatt og motstandsløst i lengden. Han synger pent og låtene er fine, men det hele går likevel inn et øre og ut det andre uten at noe blir hengende igjen. Dette er den generiske lyden av 2016. Velprodusert og flinkt i alle ledd, men akk så kjedelig. Chord-progresjonene er mildt sagt forutsigbare. Det er lite å bryne seg på her, for å si det sånn. Men når det er sagt, så er dette velkomponert, emosjonelt ladet musikk som kan passe til melankolske stunder. I tillegg låter det ganske gromt i skikkelig hodetelefoner. Så man skal vel kanskje ikke syte, ettersom dette er, sjangermessig, relativt gangbare greier. LANGT å foretrekke foran Kygo.

Foto: Pressebilde

Gundelach spiller på Øya, Roskilde, Slottsfjell, Giske og Træna.