Av: admin Anbefalinger 30. mai 2016

Marissa Nadler – en moderne klassiker

I en mytologisk kontekst ville Marissa Nadler, med sin melankolske, forførende og ufattelige melodiøse stemme, trolig vært en sapfisk mutasjon av sirene og nattergal.

Gotisk luksus og eleganse

Da jeg gikk på videregående var jeg blant annet forelsket i en stemme. For en svermerisk tenåring var den lavmælte, mystisk-erotiske stemmen til Hope Sandoval (vokalisten i Mazzy Star) rett og slett et narkotikum. Så det første jeg la merke til da jeg hørte Marissa Nadler og Bird on the Water var at det døyvet abstinensene i den endeløse pausen mellom Mazzy Stars 3. og 4. album (17 år! Eller egentlig 12, om man regner med Bavarian Fruit Bread av Hope Sandoval and the Warm Inventions (og ser bort fra Through the Devil Softly).

Nadlers stemme er ikke erotisk som Sandovals, men heller sensuell, melankolsk, ambisiøs og uttrykksfull (nesten ekspresjonistisk). Og ikke minst ufattelig melodiøs. Stilen er romantisk, men med en gotisk luksus og eleganse. Hun er som engelsk tåke (50% fra London, 30% fra the countryside og 20% fra the moors) inhalert av romantikere som holdt den inne så lenge de kunne, før de pustet den inn i støvete flasker som ble shippet til USA, og som nå, 200 år etterpå, siver ut som en perfekt eldet vin.

Sirene

Hun har liksom logget seg inn i den melankolske, vise gamle sjelen til en ung Joni Mitchell. Men det er òg noe sireneaktig over stemmen – altså noe som minner om sirenene fra gresk mytologi. Sirenene var “(…) vesener i fugleham, med skjønne kvinnehoder. Med sin sang lokket de de sjøfarende til de farlige skjærene hvor de oppholdt seg, og trakk skipene deres i dypet.” (SNL) Joni Mitchell var en lyriker par excellence. Og nærmere bestemt en jordnær lyriker. Nadler er i større grad en estet. Det hele er så hypnotisk vakkert at man kunne fulgt stemmen inn i helvete, og først lagt merke til det når sangen tar slutt. Stemmen forfører ikke bare lytteren, men hun forfører òg seg selv inn i stadig mer velklingende landskap. Lenger og lenger inn i noe som ligner en drøm.

En verden full av uendelig vellyd

Til og med sangtekstene lokkes vekk fra semantikken og inn i språkets melos, på måter som minner om diktningen til den østerrikske poeten Georg Trakl. Trakl omtalte diktene sine som en verden full av uendelig vellyd. Han ville skrive suggerende dikt med voldsomme stemninger som han mante frem ved hjelp av ordenes melos (altså det lydlige i språket), og ved å eksperimentere med konnotasjoner og assosiasjoner – ofte på synestetiske måter (synestesi er en type sansning som f.eks. kan innebære opplevelsen av at en farge er kald, eller at bokstaven A føles rød). Nadler har òg en klar tendens til å velge dét og dét ordet, ikke så mye på grunn av semantikk, men i lys av hvor godt det låter, og hvor tilfredsstillende det er å synge det.

Bird on the Water er i mine ører en moderne klassiker. Og albumet har tilørelatende en voldsom gravitasjonskraft i Nadlers karriere. I likhet med Van Morrison (etter Astral Weeks og Moondance) er hun med andre ord dømt til å lage de samme sangene om igjen. Eller prøve noe nytt som ikke funker, ettersom hun fant (og nesten forsvant) seg selv både som person og kunstner i sangene fra 2006. 2014-albumet (July) er altså ikke like bra som Bird on the Water, men der er flere glimt av storhet – som Drive (Fade Into) og Dead City Emily.