Empty Bottles Broken Hearts – trist, tristere, tristest
Empty Bottles Broken Hearts har lenge vært et av landets beste køntriband med sin forkjærlighet for Loretta Lynn, George Jones, kjærlighetssorgens potensial og spritens gleder (og sorger). Gruppa er akuelle med den nye platen Too Little Too Late.
Tekst:Charlotte Myrbråten Foto:Jean Christine Cena
De sju medlemmene i Empty Bottles Broken Hearts spilte sin første konsert for ti år siden. De tror mange er overrasket over at det varte så lenge. Helge Tveit, Agnes Rokkan og Lars Arne Lindland er klare for slepp og miniturne (intervjuet er gjort før slippet av plata Too Little Too Late, red.anm.).
Fortell om den nye plata. Hvordan stiller den seg i rekken av tidligere utgivelser for dere?
– Too Little Too Late er sjangermessig mer spisset enn vår forrige plate. Mer honky-tonk. Samtidig har vi forsøkt å lage en plate som er mindre striglet og nærmere slik vi låter på konsert. Debutplaten vår Here’s Empty Bottles Broken Hearts spilte vi inn på 5 dager i et proft studio under en periode da vokalisten Agnes hadde en lei knute på stemmebåndene og vi måtte legge vokalen på i etterkant. Denne gangen brukte vi ekstremt mye lengre tid. Platen ble spilt inn i løpet av flere helger på en hytte der så si alt ble tatt opp live i rommet, inkludert vokalen. Dette fungerte utmerket for oss, bortsett fra at fokuset ofte ble rettet mot god mat og drikke i litt for stor grad. Derav det Chinese Democracy-aktige tidsrommet mellom forrige plate og denne – Too Little Too Late, sier Tveit.
For countrybandet Empty Bottles Empty Hearts finnes det bare litt håp. I bunnen på en tom flaske.
Dagsavisen nevnte dere i en anmeldelse av Loretta Lynn som jeg så at dere var kry for på Facebook (han sier også at dere er nye og unge som jo kanskje kan kalles en løgn med deres utgivelser og alder, men lell). Hvilke andre musikalske forbilder er viktige for dere? Hvem har dere lyst til å høres ut som?
– Vi er vel egentlig inspirert av hele countryhistorien fra cirka 1930 og frem til i dag, både hardcore honky-tonk og mer poppet country, men det er jo ikke til å komme unna at 50- og 60-talls honky-tonken og Bakersfield-sounden stikker seg spesielt ut. Instrumenteringen vår er lagt rundt 1950, noe som preger alle sangene, også når vi prøver å lage en 80-tallslåt. Vi har lyst til å høres ut som opptil flere, som for eksempel George Jones, Buck Owens, Kitty Wells, Tammy Wynette, Lefty Frizzell, Dwight Yoakam, Conway Twitty og nevnte Loretta Lynn, her kan vi holde på i en liten evighet, men vi mangler nok fokus til å naile det hele veien. Ergo ender vi til stadighet opp med å høres ut som 80-talls Rodney Crowell, spilt med helt feil instrumenter, sier Rokkan.
– New York Dolls-referansen i albumtittelen er for øvrig et lite biprodukt av at vi tidligere ville være en blanding av New York Dolls og tidlig Hellbillies, dog uten særlig stor suksess.
Jenny Hval skrev et essay til katalogen til Rockheim for noen år siden. Om First Aid Kit skrev hun at: “Det svenske bandet First Aid Kit gjorde stor suksess i Norge i 2012 med sin retro-fikserte plate hvor de ikke engang sang om å ville være seg selv, men din Emmylou. De var fornøyd med å være en digital kopi av et analogt fortidsfotografi.” Er det noe dere kjenner på med deres referanser og lydbilde? Finnes det en lengsel mot en annen tid som bikker over i retrofetisjering?
– Selv de mest nyskapende artister har musikalske ledestjerner som de, fordekt eller ikke, forsøker å emulere eller kanalisere. Vi prøver jo ikke å være nyskapende i det hele tatt, men er heller ikke så opptatt av å ha de rette klærne, frisyrene eller det mest perioderiktige utstyret heller. Det at vi lever i en retrofiksert samtid får man ikke gjort så mye med. Så lenge innholdet er viktigere en form, så har vi noe å si. Hvis vi skal flattere oss selv så kan vi håpe på at vi som 7 individer som lager musikk i 2016 har en egen sound. Selv om vi prøver ganske hardt på å ikke ha det, sier Lindland.
Er dere et band med lavt ambisjonsnivå eller går det ikke an å leve av køntrimusikk i Norge? Eller er målet deres å spille i en plate nå og da spille noen konserter, drikke sprit og så dra fra hverandre og fortsette med deres ting?
– Vår viktigste mål har hele tiden vært å lage country som vi liker. Og planen har vært å se hvor langt vi kan ta dette, mens vi fremdeles har det gøy underveis. Det føles som et aldri lite under at vi i det hele tatt har holdt ut så lenge etter den første konserten for 10 år siden på den gamle Robotbutikken i Skostredet, men vi er her fremdeles og trives fortsatt med å være det kontrære bandet som alle hadde regnet med skulle implodere, men som fortsatt lager musikk. Tidvis leverer vi jo såpass solide show at vi imponerer alle inkludert oss selv, og etter 10 år burde vi jo begynne å ha en viss rutine inne. Men samtidig, hver gang vi spiller sammen finnes også muligheten for at bandet faller sammen som et korthus. Hver konsert kan potensielt bli vår aller beste, eller vår aller siste. Never a dull moment!, sier Rokkan.
Dere er jo veldig mange i bandet, og flere fjes har prydet coverne deres, hvordan blir musikken til? Er det en demokratisk prosess eller finnes det noen bandleder? Ryktene sier jo at dere er et band med veldig mange sterke personligheter og sterke ulike preferanser?
– Vel. Det er vel ikke alltid like demokratisk. Vi er mange i bandet og musikalsk var det nok vanskeligst i starten å samkjøre alle idéene. Låtene måtte gjennom honky tonk-filteret og mange sanger, som i utgangspunktet var gode, måtte forkastes for holde det sånn noenlunde stilreint. Nå vet alle i bandet mer om hva som trengs for at det skal funke og det oppleves marginalt lettere å få bandet til å høres ut slik vi vil, noe vi føler Too Little Too Late i stor grad bærer preg av sammenlignet med vårt debutalbum. Det koker som regel ned til ”keep it simple, stupid”-prinsippet i forhold til arrangering av låtene. Det er ikke dermed sagt at det er kjemisk renset for dårlig stemning på øvingene, for å si det slik. Den dagen det blir det, går vi inn i et dyrt Nashville-studio og spiller inn vårt magnum opus med smektende strykerarrangementer: ”Empty Bottles Broken Hearts: with Strings”, sier Tveit.
Hva er det med dere og fascinasjonen for det dobbelt-triste. For eksempel bandnavnet deres, og denne gangen platetittel Too Little Too Late. (Også låttitler som Winter Came Early (When You Came Too Late), The Only Thing Harder Than Loving You ( Was Letting You Go). Eksemplene er mange. Finnes det ikke noe håp eller?
– Jeg vet ikke helt med håp, men det finnes i det minste kortvarige gleder. For eksempel i bunnen av en flaske. For å besvare dette spørsmålet må vi nesten vende oss til en av våre helter, Randy Travis:
The world just keeps on changing, things come and then they go
Nothing lasts forever except one thing I know
There’ll always be a honky tonk with a jukebox in the corner
And someone crying in their beer and one old hanger-oner
And a lady looking lonely from a losing love affair
Yeah there’ll always be a honky tonk somewhere.
Dette er en redigert versjon av saken publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Om skribenten:
Charlotte Myrbråten er musikkanmelder i Klassekampen, teateranmelder i Bergens Tidende og Aftenposten. Tidligere redaktør for Fett, nå redaksjonsmedlem. Dj i Radiofront på NRKP2. Arrangerer klubbkonseptet Full Pop på Landmark i Bergen. Prosjektleder for Bergen Leser på Bergen Offentlige Bibliotek.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Albumanbefaling: First Aid Kit – The Lion’s Roar
First Aid Kit på Øya: Svensk-norsk forbrødning
