Munter svanesang – Kristin Danielsen om musikk

Avtroppende biblioteksjef Kristin Danielsen har vind i seilene for tiden. Frem til nå har det faktisk handlet mest om musikk, dersom man ser på karrieren hennes.

Av: Lars Junge

Med fortid i Ny Musikk, MIC Norsk Musikkinformasjon, Black Box Teater, Det Norske Teatret og som tidligere danser, skjønner man at musikk er en sentral ingrediens i hennes (yrkes)liv. Og det blir nok neppe mindre nå som hun skal bli leder for Kulturrådet
Hvordan har alle disse stillingene og vervene påvirket musikksmaken hennes, mon tro?

Hei Kristin! Vel, hvordan har dine tidligere stillinger og verv påvirket musikksmaken din?

– Et album som gjorde inntrykk i løpet av årene på Balletthøgskolen var «I Took Up The Runes» av Garbarek hvor blant annet «Gula Gula» av Mari Boine var med. Garbarek viste meg veien inn i jazzen, og jeg har en stor kjærlighet til ny, norsk jazz. Var styreleder i Norsk Jazzforum i to år også.

– Balletthøgskolen hadde som mål å introdusere oss for alle sjangre, men det var de klassiske ballettverkene, jazzen og ikke minst R&B og den britiske club-scenen som ble igjen som et soundtrack fra denne tiden. Artister som Soul II Soul med «Back To Life» og ikke minst Prince! Selvsagt også Michael Jackson og Whitney Houston som vi alle hørte på i oppveksten, men Prince kom inn og feide dem av banen. Han var mer oppfinnsom. Jeg liker motstrømsstemmer. Han er min største musikalske kjærlighet.

– Det er noe med musikken man hører i 12-13 årsalderen, i de formative årene. Den setter seg. Den dag i dag kan jeg jo de fleste låtene utenat på de platene jeg kjøpte i tenårene. Man hadde gjerne ikke så stor samling heller. Det kostet 189 kr for den første CD’en jeg kjøpte. Det førte vel til at man verdsatte musikken mer. Jeg tenker at man kan bli litt sløv av å ha alt tilgjengelig slik det er i dag.

Din fortid i Ny Musikk tatt i betraktning, hører du ofte på Arne Nordheim når du er ute og jogger?

– Haha, nei, jeg hører ikke på ham når jeg jogger. Jeg trenger hjelp opp bakkene i form av min egen spilleliste med upbeat popmusikk.
Perioden min i Ny Musikk åpnet opp en ny verden for meg. Dette har nesten ingen spurt meg om, jeg vil snakke mer om samtidsmusikk! Det er mellom sjangerne det spennende foregår. Artister som Nils Økland, som balanserer mellom jazz, samtid og folkemusikk og lager en helt egen greie ut av det.
Supersilent med Arve Henriksen! Og unge norske komponister som Øyvind Torvund og Lars Petter Hagen som jeg fikk jobbe med som kunstneriske ledere.

Hva spilte DJ’en på julebordene til Ny Musikk?

– Det må ha vært Stevie Wonder. Ketil Gutvik (norsk jazzmusiker, red.anm.) fylte dansegulvet med playlister kun bestående av Stevie Wonder. Altså det er ingen lett oppgave å få samtidskomponister til å danse! Deres musikk er jo veldig analytisk og kalkulerende, så å få dem til å slippe løs hoftene og improvisere i løs dans er ikke lett!

Her er en oppdatert versjon av spørsmålet “hvilke tre plater tar du med deg på en øde øy?”. Du har bare 300mb til rådighet på mobiltelefonen din, hvilke plater har du på offline

– Jeg er veldig glad i visesang da, ettersom jeg er oppvokst på Sørlandet der det er en lang visesangtradisjon, men om jeg skal begrense meg til tre plater må det bli…

Prince. «Sign ‘O’ the Times».

Imperiet – 2:A Augusti, 1985 med «Du Ska Vara President».

Serge Gainsbourg for å holde humøret oppe.

– Og så må jeg ha med noe klassisk, tipper det blir Bachs cellosuiter, de blir jeg aldri lei av.

Er det noen plater som setter deg i skikkelig sommerstemning?

– Ja, én låt,DJ Jazzy Jeff & the Fresh Prince sin «Summertime»!
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=Kr0tTbTbmVA[/youtube]

«Life’s a Beach» av Heymous Molly.

Nesten hva som helst av Beach Boys.

Håkan Helstrøms «Äntligen På Väg».

Quincy Jones har mange kule urban låter, vanskelig å plukke ut noe spesifikt der.

Men jeg assosierer mye sommer med tiden jeg var i New York.

Manu Chao har gjort mye fint.

– Men kanskje først og fremst «Walk on the Wild Side» av Lou Reed.

Har du noen guilty pleasures for tiden?

«More Than Words» av Extreme – jeg har sett på Skam. Det er vel klinelåt nummer én.

Justin Timberlake, «Can’t Stop the Feeling!». Jeg klarer ikke la være å like ham.

Jeg har en hemmelig spilleliste på telefonen min, full av guilty pleasure-låter! La meg se…

Fountains of Wayne. Kanskje ikke direkte pinlig, men heller ikke kjempekult.

– Jessie J. «Price Tag»! Hehe, jeg har barn.

Kjøper du fremdeles musikk i fysisk format, og hva er i så fall noe av det siste du har kjøpt?

– Nei, det gjør jeg faktisk ikke. Jeg kjøper kun digitalt. Det henger også sammen med at CD-spilleren hjemme lager noen underlige lyder, så jeg må få fikset den. Har 20-40 CD’er stående fremme, men resten er i garasjen. Klarer ikke kaste dem, og noen av dem finnes ikke på strømmetjenestene.

Hvilke nye norske artister har imponert deg i det siste?

– Jeg er nok litt svak for jentene, synes Aurora er tydelig i sin egen stil. Og så elsker jeg stemmene til Susanne Sundfør og Anneli Drecker. Hennes tolkning av Arvid Hanssens dikt på «Rocks and Straws» som kom i 2015 synes jeg er meget bra.

– Også liker jeg Susanna Wallumrøds musikk, hun har en helt egen sound. Så DER slo jeg et slag for damene 🙂

Lager du mest playlister, eller hører du på plater på gamlemåten fra første til siste låt i den rekkefølgen artisten har arrangert låtene?

– Det er litt sjangeravhengig. Jeg lager mye spillelister, særlig for å få med meg nye ting. Men når det gjelder klassisk er jeg veldig til å lytte fra a-å.

Mellom oss to, hvor mange plater med Maja Ratkje har du egentlig?

– Jeg har to plater med henne, eller det vil si én med Spunk og én med henne.

Foretrekker du konserter eller studioinnspillinger?

– Jeg er glad i studio for da får musikken de aller beste forhold, og jeg liker å tenke at jeg får høre den aller beste versjonen. Selv om jeg nå ser at ting som gis ut digitalt kommer i nye, oppdaterte versjoner. Det er litt kult. Ellers liker jeg å VÆRE på konserten og ikke lytte til alle de som fikk med seg noe jeg gikk glipp av…

Barne- og ungdomsmusikken har jo endret karakter de siste årene og er nå mer eller mindre ren listepop, typ VG-lista. Nå er det ikke smurfehits lenger, men Kygo og den slags. Har barnemusikken blitt smartere eller har popmusikken dummere? Hva tenker du om det i henhold til egne barn? Kuraterer du playlister for dem?

– Popmusikken har jo blitt dummere. Egentlig er alt en eneste dansebandlåt. Freddy Kalas! ABBA kom jo fra en folkparktradisjon, men smartet det opp lenger ut i karrieren. Der igjen så er det en bredere tilnærming nå. Da jeg vokste opp var det veldig definerte sjangre for gutter og jenter. Guttene hørte på AC/DC og The Smiths mens jentene hørte på Whitney Houston og Duran Duran. Av og til kom det crossover band som R.E.M. som både gutter og jenter kunne like uten å skjemmes.

– Hm. Nei, jeg tror jeg står på at noe av popmusikken er blitt dummere – særlig hvis jeg tenker på de som lager en karriere av russelåter. Men det gjelder jo bare Kalas-segmentet. Det finnes mye bra pop som er langt mer sofistikert enn noen gang, så her må man skille mellom pop og pop!

 

Les mer om noen av Kristin Danielsens favoritter:

Prince lever!
Lou Reed er død
Serge Gainsbourg (her og her)
Brian Wilsons samarbeidspartnere – rangert fra best til verst‘
Pophilsen fra Wilson
Øya 2014: Aurora Aksnes – kommet for å bli
Du skulle ha vært der – Aurora på Gut Feelings
Nils Noa og Mari Boine
En uke i frijazzens tegn
Thåström: En forrykende avslutning på Øyafestivalen 2015
Thåström – Som Jordgubbarna Smakade…
Klarer norsk musikk å møte utfordringene på vei til det store utland?
Michael Jackson covret av Tame Impala
Arve Henriksen på Ice Music Festival
Stevie Wonder sampler hele familien på The Cosby Show
Susanna Wallumrød

Sjekk også:

The Smiths «The Queen Is Dead»
Morrissey og The Smiths
Var Duran Duran det første boybandet?

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog