Av: larsjunge Intervjuer 27. juli 2016

Magnus Grønneberg

Det er 1990 og jeg er 13 år. En lørdag formiddag står jeg på Stord Senter og drikker en Pepsi mens jeg sender stjålne blikk bort på noen jenter. En kamerat kommer bort med en plastpose fra Solgulls platebar. Han har kjøpt en plate med et nytt norsk band som synger på norsk. CC Cowboys. “Coca Cola Cowboys”, sier han og nikker mot min Pepsi. “De kommer til å bli jævla store”.
Han fikk rett. Singelen “Harry” ble en landeplage i ukene og månedene som fulgte. Jeg kjøpte både 7” og debutalbumet «Blodsbrødre». Året etter kom “Rock’n’roll ryttere” som jeg også kjøpte på Solgulls. Ukentlige platekjøp ble finansiert med avissykling.
Et par år senere starter det opp en konkurrent til Solgulls platebar, en bergenskjede ved navn Platon. Der får jeg jobb. En sen torsdag, rett før stengetid, kommer Magnus Grønneberg – vokalisten i CC Cowboys – ned trappene på Platon. Han er målbevisst og vet hva han skal ha: en dobbelkassett med Harald Heide Steen jr.

Spol frem 26 år. Jeg bor i Oslo, jobber på Deichmanske bibliotek og skriver for Deichmans musikkblogg. Straks skal altså Grønneberg komme opp hit for å slå av en prat om løst og fast, om biblioteket, om at de har skiftet plateselskap de også, i likhet med deLillos.
Her kommer han gående, sakte. Høy, slank og sin beste alder. Rolig. Ser seg om i de store rommene. Strekker frem en hånd for å hilse. Litt usikker på hvorfor han er her? Avmålt entusiasme i blikket.

Hei, velkommen til Deichman og takk for sist! For et par og tyve år siden kjøpte du en dobbelkassett med Harald Heide-Sten jr. av meg. Til å ha på turnébussen. På Stord, en øy på Vestlandet, i en platebutikk der. Kan du huske det?

Øyenbrynene hans flakser til værs som to forskremte duer. De kretser rundt i stratosfæren av pannen hans i noen sekunder før han slipper dem ned igjen og løsner et glis.

– Sier du det? Hehe, 20 år siden ja? Heide-Steen Jr.? Sikkert noe vi snakka om på bussen. Du kommer fra Stord ja, vi spilte der ganske nylig, for et par år siden, en todagers-festival (Stordfest). Har egentlig ikke spilt der mye ellers.

Vi går en runde rundt det luftige lokalet. Jeg viser ham samlingen før vi setter oss ned i hver vår spraglete sofa.

Vi snakket med Lars Lundevall i deLillos for noe uker siden, dere er jo på samme plateselskap nå. Var det samme situasjon som med deLillos da dere ble med over på Drabant Music? Altså litt gamleskolen med fokus på album og ikke singler?

– Før vi gav ut “Lyst” (2003) hadde jeg sluppet to soloplater på Warner. “Helt Grønn”(2000) og “Wildenvey”(2001), der jeg tonsatte noen dikt av Herman Wildenvey.
Jeg signerte med Warner i 99 og gav altså ut en del plater der. Vi hoppa av i fjor. Da var kontrakten gått ut. Vi kunne sikkert fornya, men det var det ikke vits i. Musikkbransjen er jo, ikke overraskende, veldig styrt av de store, Warner, Sony.
Norge er lite land. Her er de marionetter for hovedkontorene i London og New York. Nå handler det bare om å vise driftresultat til høye herrer i skyskrapere i metropolene. Det er strømming som gjelder. En og en låt. Ikke noe album.

– Vi vil gjerne ha litt entusiasme i ryggen og samtidig kunstnerisk frihet, ikke sant. Nye band er en ting, de må bare prøve seg frem, men gamle band som deLillos og CC Cowboys liker det gjerne på gamlemåten. Vi har fans som liker den litt rare låt nummer åtte på andre skiven, og ikke bare singelen. Dessuten hadde vi lyst å prøve noe nytt.

– Man signerer med personen, ikke selskapet. Band går etter folka, ikke selskapet. Rockehistorien er full av sånne historier. Ingen går inn i langvarige ekteskap i denne bransjen lenger. Plateselskapene har ikke samme makten som de en gang hadde. Nå er de mindre diktatoriske. Sitter man på Stord med en god låt, er det bare å få den ut på iTunes, og vips så sitter Warner på knærne. Stikk motsatt av gamledager. Individet har vunnet over giganten. (Plateselskapet) Drabant et bevis på det. Alt de trenger er en Mac, mobil og gode kontakter. I tillegg til et godt rykte da. Hehe, kommer ikke langt med et rufsete rykte!

Da dere startet opp i 89/90 var det få band som sang på norsk. Det var primært deLillos, Jokke, Raga, DumDum og dere. Vil du si det har vært noe endring i den norskspråklige poprocken siden den gang? Til det bedre/verrre? Tekstmessig?

– De gutta er litt eldre enn meg, men det var selvsagt en stor inspirasjon å se at de fikk det til. Vi kom hakk i hæl og fikk være med på norsk på norsk-boomen. Den måtte bare komme. Svenskene har alltid vært flinke til å synge på morsmålet, med viser, Bellman. Språket konstruerer virkeligheten, språket skaper identitet og forteller oss hvem vi er, og skaper virkeligheten rundt oss. Det gjør ikke engelsk. Det blir en glassvegg i mellom. Det blir ikke virkelig, det blir ikke noe stofflig, man kan ikke føle og ta på det på samme måte. Når man kjenner språket helt inn og ut som vi to gjør her vi sitter, kan vi skrive ting og bruke metaforer og bilder og få presist de bildene inn i hodet på mottakeren som vi vil at de skal få. Norskbølgen måtte komme.
Altså da vi debuterte i 1990 solgte vi jævlig mye plater. Vi solgte like mye som U2 gjorde i Norge liksom. Sånn var platepublikum da. Skal jeg kjøpe den nye til U2, eller den nye til en eller annen norsk artist? Jeg kjøper den norske. Sånn var det da.
Vi selger fremdeles mye plater. Vi solgte 17 000 plater i fjor. Det er fantastisk! Og vi selger billetter. Ikke fordi vi er så mye flinkere til å synge og spille enn noen andre, men folk vil ha historier. Noe ekte.

Kan du fortelle litt om Bob Dylan-biografien du har plukket ut her?

– Bob Dylan var grunnen til det smalt. Han og Beatles. De satt i kjernen av eksplosjonen og var årsaken til det titusenvis av band holder på med i den dag i dag. Alle andre sitter langt ute fra kjernen og bare prøver å gjenskape noe av det samme.

Har du noe forhold til Deichmanske? Eller andre bibliotek? Har du brukt biblioteket som en ressurs på noe tidspunkt?

– Jeg har brukt den lille filialen på Grünerløkka en del da jeg bodde der. Her på hovedbiblioteket har jeg faktisk aldri vært før. Gått forbi hundre ganger. Men biblioteket altså, det er jo helt fantastisk, se på alt det du kan se på og låne her. Gratis. Det er jo utrolig raust av storsamfunnet å by på det. Jeg har vært mye på biblioteket i Fredrikstad, men nå føler jeg kanskje at jeg er litt ferdig med det. Nå som jeg har vært her kan jeg kanskje si at jeg kommer til å komme tilbake til høsten. Da skal jeg begynne på noe nytt material og da kan jeg trenge noe inspirasjon. Da skal jeg komme ned hit! Nå har jeg sagt det!
En musikkavdeling som dette er jo en oase av inspirasjon. Dette er jo gjerne hovedutfordringen til bokhandlerne, de kan ikke konkurrere med bibliotekene her. De har ikke verdenslitteraturen stående. Klassikerne. De har kun krim og løkkeskriftlitteratur. Nordmenn liker jo for så vidt å bli underholdt, vi leser mye kriminallitteratur.
Jeg for min del orker ikke krim. Jeg leser sakte, går inn i egne tanker. I krimbøkene blir man bare matet med handling. Sjangeren gir ikke rom for tanken. Jeg leser Askildsen nå. Han fordrer at man leser sakte. Det er det fine med tiden, som kommer med alderen, valg bli enklere, man vet hva man liker, det blir lettere å stille spørsmål. Dylan kan det. Han kan virkelig stille spørsmål. Nyanser er interessant. Å gi ut en dårlig plate eller en bok gir deg en mulighet til å restarte. Stillstand gjør at man må attakkere fra en annen side.

Er det noen norske artister dere i bandet kan enes om at er veldig bra for tiden?

– Sondre Justad ser jeg at har den lille x-faktoren. Han er en ungdom, nordlending? Han har sin egen greie føler jeg. Han vil jeg gjerne namedroppe.
Altså Kaizers har vel sikkert ikke gitt seg på skikkelig, de har nok bare lagt opp årene litt. Kaizers er vel kanskje det eneste skikkelig store norske bandet som synger på norsk etter den bølgen på 90-tallet som vi var så heldige å få bli en del av.
Postgirobygget og Trang Fødsel kom jo i kjølvannet av oss. Der etter kom vel Kaizers og John Olav Nilsen. Bjella kjenner jeg godt fra tiden før han slo gjennom.

Hva hører dere på i turnebussen nå da? Er det liv i Harald Heide-Sten Jr.-kassetten ennå?

– Sorry altså, ting forsvinner.

Intervjuer i Musikkavdelingen/Gul Sone:

Svette smil og varme mennesker i gul sone

Mira Craig på jakt etter en ny hit

Tommy Tokyo

Honningbarna

Monica Heldal

Hedvig Mollestad Thomassen

Narum

Norsk Råkk

Sjekk også: