Av: larsjunge Intervjuer 29. juli 2016

Min platesamling: Tord Krogtoft

Foto: Birgitte Mandelid

Tord Krogtoft er direktøren for det hele på Øyafestivalen. Før det jobbet han 14 år i Platekompaniet. Han har med andre ord hatt en og annen plate i hendene. Her åpner han opp om egen samling.

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Er ikke flau over noen plater i samlingen min. Fyller 40 desember, har sluttet å være flau over musikken jeg hører på for mange år siden. Hvis du elsker musikk er det ikke noe guilty
foran pleasure. Både Kelly Clarkson og Alice Clark. Garth Brooks og The Go-Betweens.Tupac og t.A.T.u. (osv.).

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– David Lee Roth: Skyskraper. På kassett. En gjennomsiktig en, noe som jeg tror var litt av grunnen til at jeg som tolvåring landet på akkurat den plata. Men begynte egentlig ikke kjøpe plater før etter jeg var konfirmert, og fikk penger til stereoanlegg. Faren min hadde mye vinyl jeg kunne høre på, 60- og 70-tallsgreier. Beatles, Stones, Zeppelin. De to første CD’ene mine (kjøpt på nå nedlagte Echo Platebar i Narvik) var ”Out of Time” av R.E.M. og filmmusikken til The Doors-filmen.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Fugazi: 13 Songs. Men merkelig nok gikk jeg aldri videre inn i hardcore- og straight edge-greiene. I Narvik hørte vi på Pixies og Nirvanas ”Bleach” parallelt med Fugazi og fikk egentlig ikke helt med oss budskapet til Ian MacKaye & Co. Smugrøyka filtersigaretter og drakk øl og heimbrent (i helgene altså, ikke noe tull midt i uka!). En annen viktig plate for meg mange år senere var andreskiva til Tortoise (”TNT”). Den dukket jeg dypt ned i rett før jeg søkte på deltidsjobb på Platekompaniet i Bergen.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Ja, dette er et umulig spørsmål. Men velger meg The Style Council ”Our Favourite Shop”. Fordi jeg støtter Wellers holdning til dette med nostalgi – han la ned The Jam, som var gigantiske, for å starte et band med sin nye venn Mick Talbot. Popmusikk, jazz, soul i en nydelig miks. Helt til de imploderte med underkjente og uutgitte ”Modernism: A New Decade”, en reinspikka houseplate. Han gikk fra å være mod til å bli modernist, og så seg ikke tilbake. Noe å strekke seg etter i hverdagen for alle og enhver, spør du meg.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Har en ganske velutviklet samlemani (borderline hoarder dessverre) så en god del komplette diskografier i hyllene mine: Todd Rundgren, Paul Weller, Saint Etienne, David Bowie, Stereolab, Atomic, Randy Newman. Jobber med saken på Miles Davis, Prince, Joni Mitchell ++

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– CD’ene (ca. 7.000) står alfabetisk på soverommet. Vinylen står også på soverommet, om enn ikke like godt sortert. Har for øvrig stereoanlegg med CD-spiller både på soverommet og i stua. Elsker CD’er!

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Miles Davis: Kind of Blue. Driver et knøttlite plateselskap (www.bolage.no) sammen med en barndomsvenn fra Narvik, som også er utøvende jazzgitarist. Kjøpte mine første plater i sjangeren tidlig på grunn av han (gitarister som Pat Martino, Wes Montgomery, men også Miles og de mest kjente Impulse-platene til Coltrane). Men skal jeg bare ta med meg én så blir det den mest kjente av dem alle. Når Paul Chambers kommer inn på bass i åpninga, OMG!

Prefab Sprout: Steve McQueen (2CD Deluxe Edition). Paddy McAloons sceneskrekk er en veldig trist sak for oss som holder hans musikk høyt. At jeg tar med meg akkurat denne versjonen av plata (som kom ut i ’07) når Putin trykker på knappen henger sammen med disk to. Dette er akustiske versjoner av låtene han spilte inn på nytt helt alene i 2005, og det låter helt himmelsk!

David Crosby: Voyage. Her tillater jeg meg å jukse littegranne, da dette jo formelt sett er en liten CD-boks med tre plater, men på den måten får jeg med meg så mye som mulig av en annen veldig stor favoritt. Her er låter med The Byrds, og selvsagt konstellasjonene med Nash, Stills og Young og solotingene, men også fem låter fra det utrolig bra bandet (CPR) han hadde sammen med sønnen sin på slutten av 1990-tallet.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.

– CD først. Så vinyl. Så strømming. Hører aldri på musikk på telefonen, så bruker Tidal-abonnementet mitt svært lite.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– ”In a Silent Way” (Miles Davis). Den ble spilt i begravelsen til en nær venn og kollega som betydde veldig mye for meg. Gråter av den platen.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)

– Bruker ikke tid på å hate låter, massevis av låter og band jeg ikke bryr meg om, men å hate
musikk får sånne karer som Drillo ta seg av. Tre låter jeg ELSKER derimot, lett: Show Me Love – Laura Mvula (Årets låt for meg, tekst, produksjon, et sant mesterverk. Hvem hadde trodd at Brian Wilson skulle gjenoppstå i en soulsanger fra Birmingham, han er jo ikke dau en gang!) Fools Gold – The Stone Roses (Grooven mann, grooven!) A Milli – Lil Wayne (Viktig låt for alle oss som jobbet i julestria på Platekompaniet Oslo City i toppårene, burde være en viktig låt for Rolf Presthus også).

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Smashing Pumpkins: Siamese Dream, Pearl Jam: Ten, Soundgarden: Badmotorfinger. Alt fra grungeårene egentlig, bortsett fra enkeltlåter av Nirvana og alt av Mudhoney. Grungen traff vennegjengen min veldig massivt. Sliter med å høre på de platene der nå. Det finnes heldigvis mye annen musikk.

12. Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?

– 60-tallet. Første halvdel for Coltrane. Andre for Grateful Dead (som ble enda bedre på 70- tallet, selvsagt). Hele tiåret for Beatles, Dylan, Stones, Velvet Underground, Aretha Franklin, Beach Boys, Otis Redding, Creedence, Jackie Wilson. (Du kan låne hos oss, søk her, red.anm.).

13. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Oppskrytte: Tom Waits på 2000-tallet. Han gav ut mye vakker musikk på Elektra/Asylum på 70- og 80-tallet, helt soleklart. Men så dro det seg til med ”Bone Machine” i ’92, med sære musikkvideoer på MTV, teatermusikk til ”The Black Rider” i ’93, før han han lot personaen ”Tom Waits” ta helt over og signerte med Anti- (Epitaph). Artig nok var det jo disse årene som virkelig gjorde ham til allemannseie i Norge. Han toppet VG-lista med de platene der!

Mye hyggeligere å snakke om undervurderte, selv om smale og små artister ofte er vel så vurdert og applaudert i en liten krets av fans. Underkjent er vel muligens et bedre ord. Lewis Taylor. Dette geniet fra London som først gav ut en fantastisk psykedelisk soulplate i ’96, for så å bli nektet å slippe oppfølgeren – det enda mer fantastiske Laurel Canyon-duftende Brian Wilson/David Crosby-inspirerte ”The Lost Album”. Deretter enda mer psykedelisk soul med ”Lewis II” og ”Stoned”, før han avsluttet med å gi ut ”The Lost Album” på egen label i 2005. Låt på låt, plate etter plate å putte i CD-spilleren for umiddelbar nytelse.

Super Furry Animals. Et postmoderne Grateful Dead fra Wales som druknet i hypen (og snøstormen) som lå tett rundt Creation Records og britpopen. DVD-en med videoer til alle låtene på ”Rings Around The World” husker jeg som en stor opplevelse. Noen der undervurdert kanskje er riktig ord er The Proclaimers; kjent for én låt – gitt ut ca. ti bra plater. Helt utrolige live!

14. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etterat de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Har egentlig fått sett veldig mange av de jeg har hatt lyst til å se, inkludert Bobby Womack på The Jazz Cafe Camden et par år får han døde. Men angrer på at jeg ikke gikk videre fra Konserthuset (dårlig Neil Young-konsert) for å se Reigning Sound på Mono i 2003. Hadde billett, men var sur etter den gørrkjedelige konserten med Neil’ern og gikk hjem istedenfor. Kompisen min som gikk videre på Mono var helt fra seg av begeistring dagen etterpå. Fikk t-skjorte av han da, som plaster på såret.

15. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Hvis noe så setter jeg på musikk etter humøret jeg er i, eller formen om du vil. Martin på Last Train (Oslos beste bar) snakket en gang om at han hørte på veldig hard og drøy musikk når han var fyllesyk, for å ta tyren med hornene eller noe i den duren. Det fikser ikke jeg, derfor ganske softe og sjelfulle plater på søndag formiddag. Det handler om å pakke den oksen skikkelig godt inn i den mjukeste bomull man får kjøpt for penger for min del.

16. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– ”Trout Mask Replica” har jeg aldri klart å like noe særlig. Regner med at Tom Waits fortsatt betaler royalties til Don Van Vliets etterkommere. Gnålete greier.

17. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

Art Blakey: Holiday For Skins vol. 1, og vol. 2. De ble dessverre ikke reutgitt av Blue Note sammen med (mye) av resten av katalogen i Europa, kun i Japan i ’99. Sjekker alltid Blakey-skiltet når jeg er innom bruktbutikker med et lite håp om flaks…

18. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

Fokuserer egentlig lite på hva slags utgivelser det er snakk om, opptatt av innholdet. Men jobbet 14 år i Platekompaniet, så har jo en del promoer av forskjellig slag liggende. Uspilt dobbel vinylpromo av White Stripes’ ”Elephant” går vel for noen tusen på en god dag? Jeg selger den til høystbydende over 1600,- i hvert fall!

19. Hva setter du på søndag formiddag?

– Talk Talk ”Spirit of Eden” og ”Laughing Stock”, Alice Coltrane ”Journey in Satchidananda”, John Martyn ”Grace & Danger”, Joni Mitchell ”Both Sides Now”, Bill Evans & Jim Hall ”Undercurrent”, Robert Wyatt ”Cuckooland”. Sånne softe greier passer meg fint på søndager.

20. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

Den triple deluxeutgaven av Dexys: Let The Record Show: Dexys Do Irish and Country Soul på CD. Disk to er en DVD (som jeg ikke har sett enda…) og disk tre er vokalspor fra plata. Nydelig opplegg, rett og slett. Kevin Rowland er en stor favoritt, og etter min mening en av Englands beste soulsangere. Skadedyr ”Culturen”, etter å ha sett dem live to ganger i år.

The Switch, som er årets sommerplate. Begge to på vinyl. På blokka: Juan Atkins & Moritz von Oswald Presents Transport (CD).

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Oppgraderer veldig sjelden. Men kjøpte et ekstra anlegg til stua for et par år siden. Sånne små komponenter fra Pro-Ject, pluss en litt fjong platespiller. Hos Big Dipper, veldig fornøyd. Har et par gamle Grado Labs hodetelefoner som trenger nye puter, men tror de skal funke helt fint fortsatt!

Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature?

– Kjøpte Mojo, Uncut og Sonic fast i mange år, men har sluttet med det. Gikk skikkelig lei. Har
kastet alle som ikke har Paul Weller på coveret. Leser, og kjøper nå etter feature. Ofte holder
det å skumlese litt på Narvesen. Kjøper Shindig! Magazine, Wax Poetics og Rolling Stone
med ujevne mellomrom, ellers bare Fantastic Man og The Rake fast, som ikke handler om
musikk.

Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Stort sett bare Pitchfork.

Les også:

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Sjekk også:

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
George Harrison og ukulelen
The Beatles´ Here Comes the Sun er nydelige saker, men Steve Harley & Cockney Rebels versjon er også ganske artig
Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Topp 5 – isolerte vokalopptak: The Beatles – «Don’t Let Me Down»
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)
Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt
Ravi Shankar 1920-2012
Engelsk landsbypsykedelia