Av: Victor Josefsen Anmeldelser 2. august 2016

Talking Blues på Notodden bibliotek

Art Tilpaldi, redaktøren av Blues Music Magasin (USA) hoster «Talking Blues» på biblioteket under Blues Festivalen på Notodden, som går av stabelen om bare noen få dager (4-7 aug.) og i år er det artister som Wee Willie Walker, Kid Andersen, Rick Estrin, Walter Trout, Lowell Levinger og ikke minst den legendariske produsenten Mike Vernon (Fleetwood Mac, Clapton, Mayall, Savoy Brown, Freddie King, Focus, Steve Gibbons, Dr. Feelgood, etc.) han samtaler med.

Tekst: Victor Josefsen / Foto:  Pressebilde (øvers)

Vi har vært så heldige og fått noen ord med produsenten Mike Vernon og vår egen gitarist Kid Andersen, som er nominert flere ganger til Blues Award i USA.

Mike Vernon, in retrospect, from all the records you have produced, can you name three records that have gained epic status, and why?

– Perhaps the first truly important production that stands out and has stood the rest of time…as did the Mayall/Clapton Beano album…would be ‘Moving Waves’ by Dutch Classic Rock band Focus. This was their second album and it was Seymour Stein (of Sire Records NYC) that got me involved. He had a licence to release their product in the US and he felt that they needed an experienced hand to guide them in the right direction for the next project. I met with Hubert Terrhegen (Radio Tele Music in Belgium with whom they were signed) and then went to see the band perform in Holland. I was blown away by their very individual styles and also with their plans to record a Rock Concerto that would be called Moving Waves. Those sessions spawned a smash single ‘Hocus Pocus’ and I went on to produce 4 more albums with the band until their demise in the late 1970s. My second choice would have to be the Level 42 debut album that threw up their first hit single ‘Love Games’…I then went on to produce their second album ‘The Pursuit of Accidents’ which I still think ( to this day ) is one of my very best productions. The band moved on and became worldwide success.

How was it to work with blues great Freddie King, just before he died?

– Workings with Freddie King was not only a privilege and honour but also a pleasure. A very professional musician who always came to the studio prepared! ‘Burglar’ is without doubt one of my Top 5 Blues productions. At the time the record was released many people in the Press (and particularly in the blues press) didn’t like it much saying it was way too funky. I disagreed and still do…and now, talk to any top line blues artist about their favourite Blues guitarist album and ‘Burglar’ will pop up…and most certainly when Freddie’s name is dropped. Only wish that I had had the chance to work with him again but label changes put that out of my reach. His untimely death was a great loss that’s for sure!

Wee Willie Walker, Kid Andersenog Rick Estrin

Kid Andersen, Rick Estrin og Wee Willie Walker

Kid Andersen, du er jo nominert flere ganger til Blues Award i USA som beste gitarist. Hvordan ble du så god?

– Det er vel flere komponenter med i spillet. For det første så er nok noe medfødt, det gikk relativt fort med en gang jeg begynte. Musikk virket forholdsvis logisk for meg. Noen ting har jeg aldri blitt spesielt bra på, som f.eks. å lese noter, men jeg begynte å lære ting på øret fra jeg var guttunge, så jeg fikk godt tak på sammenhengen mellom hva jeg hører, hva jeg VIL høre, og hvordan å lage det med hendene på ulike instrumenter, og senere også elektronisk. Jeg har vel også alltid hatt en ganske intens personlighet og interesse for enkelte ting. Når jeg først har en interesse for noe, så overskygger det alt annet. Noe som har både positive og negative utslag. Det tredje elementet er at jeg har vært heldig og funnet uvurderlige lærere, som f.eks. Morten Omlid i begynnelsen frem til Rick Estrin, Charlie Musselwhite og tonnevis av andre. Hvis man er seriøs og veldig interresert så finnes det så mange bra folk å lære fra, og de fleste av disse er veldig glad for å videreføre det de har selv lært til unge som har genuin interesse og talent. Musikalsk kan man også selvfølgelig lære veldig mye fra folk man aldri får truffet i egen person, gjennom innspillinger og historier.

Hvorfor etablerte du Greaseland Studio?

– Jeg startet mitt eget studio/musikk utopi, Greaseland av flere grunner. Jeg skjønte veldig tidlig at de aller fleste lydteknikere ikke hadde de samme idealene for musikkpresentasjon som jeg etter hvert hadde utviklet. Og det gikk opp for meg at desto lengre tid de brukte på å krangle med meg, og å rote seg til et resultat som lignet bare LITT på de jeg mente, desto mer penger tjente de. Ett veldig nevneverdig unntak for min del var Henrik Maarud, han var kjapp og skjønte hva jeg mente stort sett… Den makta jeg så han hadde bak spakene ville jeg ha selv, slik at jeg kunne gjøre mine egne produksjoner når jeg ville, uten å måtte betale masse til en ekstra tekniker, som stort sett bare var i veien. Jeg ville også ha denne muligheten, sånn at jeg kunne hjelpe andre artister som hadde lignende problemer. Jeg ville hjelpe og jobbe med artister som antageligvis hadde dårlige sjanser til å få hjelp fra et plateselskap, men som jeg synes hadde stor verdi. Etter hvert som jeg fikk grepet på det tekniske og begynte å bli flink, så var det også folk som begynte å hyre meg inn, og jeg har fått en veldig grei ekstra inntekt i tillegg til å være vanlig musiker. Jeg gjør alt fra å spille, arrangere, skrive, produsere, spille inn, mikse og mastre.

Hvordan kom dere fram til den gospel-inspirerte versjonen av Beatles-låta «Help!» på Wee Willie Walkers album?

– Rick og jeg kikket gjennom backkatalogen til Willie, og han spilte inn en versjon av «Ticket to Ride» på 60-tallet. Så inspirert av det så kikket vi gjennom masse Beatles-låter for å finne en bra cover å omarrangere. Valget falt på «Help», Rick hadde tidligere hørt en gospelgruppe gjøre et ganske mislykket forsøk på å gjøre det før (Tina Turner også, men det det visste vi ikke. Så jeg satt meg ned og begynte å skrive nye akkorder til en saktere gospelgroove. I utgangspunktet så hadde jeg nye akkorder på versene også, men under innspillingene så kjørte vi noen runder med het debatt mellom meg, Jim Pugh, Rick, og kompet, og kom sammen frem til det arrangementet som er på plata. Akkordene på verset er nå de samme som på Beatles-skiva, på brua/refrenget er alt beholdt fra mitt nye arrangement, med litt fargelegging på enkelte vendinger fra Jim. Blåsearrangementet fant jeg på, med noe hjelp fra Nancy Wright, og bakgrunnsvokalene fant de på selv, Lisa, Will, Donnie og Dennis. Curtis Salgsdo ville veldig gjerne være med og hjelpe Willie, så vi tenkte at denne funket bra som duett.

Her er «Talking Blues» programmet:
Hosted by Art Tilpaldi

Foto: Pressebilder

Fredag 5.august
Klokka 13.00:
Wee Willie Walker
Kid Andersen
Rick Estrin
Klokka 16.00:
Mike Vernon

Lørdag 6. august
Klokka 13.00
Walter Trout
Klokka 15.00
Lowell Levinger

Sted: Biblioteket, Bok- og Blueshuset
Pris: Kr 125,-

Sjekk også:

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
George Harrison og ukulelen
The Beatles´ Here Comes the Sun er nydelige saker, men Steve Harley & Cockney Rebels versjon er også ganske artig
Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Topp 5 – isolerte vokalopptak: The Beatles – «Don’t Let Me Down»
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)
Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt
Ravi Shankar 1920-2012
Engelsk landsbypsykedelia