Øya 2016 – PJ Harvey
Tekst: Lars junge Foto: Nikolaj Blegvad
Forrige gang jeg så PJ Harvey live var i det herrens år 1995 på Quart-festivalen i Kristiansand. Hun hadde akkurat gitt ut kritikerroste «To Bring You My Love» som ble hennes definitive gjennombruddsplate, og som vel fremdeles står som hennes mestselgende album. Jeg husker at hun sto på scenen i den røde silkekjolen hun har på seg på platecoveret.
Siden den gang har hun gitt ut mye rart i forskjellige sjangre. De siste par årene har hun dog gått tilbake til et slags merkelig, (ur)britisk uttrykk. Hennes forrige plate «Let England Shake» kom på førsteplass i hele 16 forskjellige publikasjoner. Hennes nyeste (og niende) soloplate, «The Hope Six Demolition Project», har fått mer blandet mottagelse. Det er primært i fra disse to platene låtene til kveldens konsert blir hentet fra.
Ut på scenen kommer en rekke trommeslagere marsjerende. Et lite buekorps av gråhårede menn kommer taktfast spillende ut til et ventende folkehav. Polly Jean kommer ut spillende på en saksofon. Det er flere blåsere i det 10 personer store orkesteret, og vi ser med en gang hvor langt hun har kommet som musiker og hvor kraftig hun har raffinert uttrykket sitt siden «4-track demos» (1993). Men samtidig, etter lange komplekse låter med mye blåsere, stryk og perkusjon: tidvis i konserten strippes alt ned slik at vi bare hører en enkel dobro eller mandolin og PJs stemme. Da skjønner vi at hun egentlig ikke trenger mer for å fengsle oss. Stemmen og utstrålingen er så sterk at hun kunne vel egentlig bare sunget solo og alle ville vært like fornøyde.
Hun har et intenst oppsyn der hun står, mager som hun er, med svarte ravnefjær på hodet. Ved sin side har hun supergitaristen Alain Johannes som har spilt med alt som kan krype og gå av kule rockestjerner (QOTSA, Them Crooked Vultures, Mark Lanegan mfl.). Hun byr ikke akkurat på seg selv, men det hadde uansett ikke passet seg, slik jeg ser det. Det er kult at hun ikke bryter den fjerde veggen og fraterniserer med publikum. Tommel opp.
Av og til bruker hun rulle-R, på gamlemåten som når de synger «Rule, Brittania» i maritime spenningsfilmer fra hine hårde dager. Det er i det hele tatt noe svart, Charles Dickens-aktig over hele konseptet på scenen, tema i låtene. Ikke at jeg har overanalysert dem, men det handler om England jevnt over, dog uten å bikke over i det nasjonalistiske (tror jeg).
Uttrykket er veldig egenartet. Veldig britisk. Og veldig kult. PJ Harvey er en av de virkelig store artistene i vår tid, og det beviste hun ettertrykkelig på Øyas Amfi-scene i går kveld.
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
Sjekk også:
