Øya 2016 – Kvelertak
Tekst: Asle Tangen / Foto: Erik Moholdt
Det var to alternativer til avslutningsfest denne kvelden. Skuespiller, sanger pg ikon Grace Jones inntok Amfiet, mens det norske metal-flaggskipet Kvelertak inntok Sirkus-teltet. For meg var det ikke et vanskelig valg, men for andre kunne nok dette være en nøtt. Som en kompis sa til meg: «Kvelertak kan jeg helt sikkert se flere ganger i år, med Grace Jones blir det nok bare denne muligheten». Og det stemmer nok, men etter fire fantastiske dager på Øya var en skikkelig ølmarinert rockefest det eneste rette alternativet for meg.
Som en av metalens store innovatører har kvelertak blitt en merkevare i metal-verden. Som Norges kanskje største musikalske eksportvare er Kvelertak profesjonelle på alle måter, så det å avslutte Øya festivalen burde være grei skuring for dundreorkesteret Kvelertak. Det viste seg å være vanskeligere en først antatt.
I begynnelsen av den vel timelange konserten er lyden overraskende dårlig. Det er så mye diskant at det høres ut som alt spilles gjennom kjempestore mobiltelefonhøytalere. Bassen er totalt fraværende, og det er umulig å høre hva gitarene spiller. I løpet av de første låtene tikker det inn meldinger fra kompiser som står rundt i lokalet: «Hva f… skjer med lyden a???!!». Der kunne jeg utelukke plasseringen min iallefall. Jeg merket der og da at skuffelsen begynte å krype på. Jeg har skrytt mye av Biblioteket-scenen på denne festivalen, kanskje Kvelertak burde avslutta der istedet!
Jeg tar en tur ut av teltet for å skåne ørene og fylle opp ølkruset. I det jeg kommer tilbake ser det endelig ut til at Kvelertak og lydmann spiller på samme lag. Herfra og ut låter Kvelertak som de skal. Ølkrusene begynner å fly, moshpittene oppstår spontant og festen er endelig igang. Under «Heksebrann» får vi servert pyro som er Hollywood verdig. Energien er det ingenting å si på. Bassist Marvin Nygaard prøver som alltid å påføre seg selv nakkesleng, mens vokalist Erlend Hjelvik banker låtene inn i skallen på publikum. Når begge to bestemmer seg for å vise fingeren til Øya-reglementet med å crowdsurfe, får både publikum og instrumenter kjørt seg. Kvelertak er som et velsmurt maskineri. De kunne pumpet på i timevis, men en time går forsvinnende fort når man har det gøy.
Etter en litt treg start fullførte Kvelertak med stil. Kvelertak-flagget vaiet i takt med publikumsbrølet og den rockefesten jeg håpet vi skulle få dukket opp til slutt. Etter fire fantastiske dager kunne vi forlate Tøyenparken med et smil og fortsette festen nede i byen. Ryktene sier at Grace Jones var vel så bra (Amazing Grace!, for å sitere Dagbladet, red.anm.) så Øyafestivalen 2016 fikk en verdig avslutning . Takk for i år!
Les også:
Kvelertak – Meir