Av: larsjunge Anmeldelser 25. august 2016

Plateanmeldelse: Label – «Oslo So Slow»

Artist: Label

Album: «Oslo So Slow» (2016)

Plateselskap: Safe & Sound Recordings

Bak det litt intetsigende navnet Label skjuler det seg en gjeng med musikere som har nettverket i orden (endelig har osloband begynt å samarbeide på samme måte som bergensband har gjort i alle år. Nå kan vi høste fruktene). Kvartetten har fått med seg Anders Møller (Euroboys, My Midnight Creeps, Kitchie Kitchie Ki Me O på trommer og perkusjon på flere av låtene, Einar Fadnes (Jim Stärk) på piano, Trond Mjøen (Euroboys, Haraball, Mirror Lakes) på gitarfills og solo. Lasse Baklien (Lukestar) er med på trommer og Stian Brennskag spiller trekkspill. Nosizwe Baqwa og Sisi korer på «Nightstrolling». Denne gjengen her står bak en av de deiligste softrockplatene som er gitt ut her til lands siden Euroboys’ «Soft Focus».

Man får en god, varm og lodden følelse i både kropp og hode av å høre på låtene. Stødig håndverk som dette er stilmulerende å lytte på. Man kjenner at både hjerne og hjerte får sitt. Før man vet ordet av det sitter man i sofaen med lukkede øynene og spiller luftgitar.

Meoldilinjene er usedvanlig iørefallende. Spesielt låtene på side A har en helt fabelaktig melodiøsitet ved seg. Det er også godt med luft i låtene her. Fokus ligger på melodi og ikke fortettet instrumentalisering. Vokalen er steinbra. Magnus Jacobsen og Øyvind Svendsen veksler på å synge, og gjør det forbilledlig. Aksenten er hverken fake amerikansk eller påtatt britisk på noen av dem. Ingenting som vanligvis irriterer, irriterer på denne innspillingen. Liker også at trommisen holder seg i skinnet og spiller enkelt og kult uten altfor mye dikkedarer. De doble gitarene låter bare så riktig. Låten «I Wanna Calm Down» med sin Beach Boys-aktig sjarme og koring er ikke en «safe» låt i rekkefølgen, den stikker seg noe (stilistisk) ut, men på en kul måte. Man får litt High Llamas-assosiasjoner av den også. Kreativt overskudd til tusen! Det er mye smartness i låtene her, og de er perfekt vektet, det bikker aldri over i Stephen Hawking liksom. Det er ikke en snørrhoven smartness, det er en likandes smartness. Feelgood, luftig og elegant. Labels popteft danser i ring rundt det meste av «konkurransen» for tiden. Det kryr av teknisk begavede band, men de fleste mangler *gode* låter. Det gjør ikke Label – og det skal de ha for.

Jeg har nevnt det før og sier det igjen: det har skjedd en seriøs nivåhevning innen norsk pop/rock de siste årene. Både musikalsk, rent teknisk, men også produksjonsmessig. Nå begynner band virkelig å å høres ut slik de vil høres ut (sjekk bare lyden på twin-gitarsoloene på «Oh Lisa»). Labels «Oslo So Slow» er nok en knallsterk utgivelse i et usedvanlig sterkt norsk plateår.

Når releasekonserten finner sted skal jeg finstusse skjegget mitt, spise en Heston Blumenthal-burger med hjemmelagd brioche, drikke et par fancy-øl (kanskje en Rye Saison og en Kölsch?), finne frem en pen japansk arbeidsskjorte i tykk flanell og gå ned til konsertscenen i god tid og sikre meg en bra plass. Dette er altså ikke ironisk ment. Dette er 4reals, som det heter. Skulle ønske jeg ikke var slik en klisje, men det er jeg altså.
Det eneste som forundrer meg med denne utgivelsen er at de slipper den nå på sensommeren/tidlig høst. «Oslo So Slow» slår meg som en uvanlig henførende sommerplate.
Når det er sagt så kunne jeg godt tenke meg å se Label fremføre dette låtmaterialet på for eksempel Vindfruen på Øya til neste år.

Lars Junge