Plateanmeldelse: Stillehavet – «Stillehavet»
Artist: Stillehavet
Album: «Stillehavet» (2016)
Plateselskap: Stillehavet
4
I typisk beskjeden bergensstil valgte de selvsagt å kalle seg for «Stillehavet». Intet mindre, lizm. Kunne gått for Lille Lungegårdsvann kanskje, men det ville blitt for smått. Nordsjøen? Nja, litt knøttete det også, for ikke å snakke om alle de negative oljekonntoasjonene. Det måtte bli Stillehavet. Atlanter er jo dessuten opptatt. Problemet med bandnavnet Stillehavet er at når man prøve å google dem, så får man bare treff på HBO-serien Pacific. Man får faktisk ikke treff på dem i det hele tatt. Det virker som om de har gått inn for å ikke ha noe tilstedeværelse på nettet. Eposten fra dem er like kryptisk. Vi vet ingenting om dem. Platen er gitt ut på eget selskap og sluppet på spotify, men vi vet ikke om den er eller blir tilgjengelig i fysisk format (platen er ute fysisk på LP, og kan kjøpes på Apollon i Bergen. Eller skriv mail til stillehavetband@gmail.com, skriver Stillehavet på facebook, red.anm.). Litt kult i grunn, om enn noe upraktisk når man skal omtale dem.
Sjangermessig kan Stillehavet kanskje minne om britiske Broadcast, i form av at det er en lys, hviskesyngende kvinnevokal, vintage synthesizere, loopende bassganger, akustiske trommer, sveipende fløyter – kort sagt: eksperimentelle, dronete låter med popmelodier i bunn, som på «Cinnamon and Lemon». Vokalisten har en stemme som kan minne om Anja Garbareks til tider, for ikke å nevne Hanne Hukkelberg. Av og til har låtene noe kjølig og industrielt ved seg, trommene er ganske 90-talls i all sin breakbeat-sjarme. Apropos Hukkelberg så passer hennes «Vindskeiv knitrepop med jazzrusk i lomma» om musikken til Stillehavet også. Låtene ligger i snitt på rundt fem minutter, alle har en litt snurrig, arty-farty intro med klokkespill og mystiske fabrikklyder. Er det lyden av en støvsuger i revers med flanger? Nei, det er en eltemaskin på lav hastighet. Den type ting.
Stillehavet har utvilsomt noe kunsterisk ved seg. Jeg ser for meg at de spiller konsertene sine på biennaler fremfor rockebuler. Det hadde i alle fall passet seg. Har en snikende mistanke om at folkene bak dette prosjektet har fartstid fra andre band, for det låter veldig kyndig. Komposisjonene er litt for smarte til at dette er debutanter.
Låtene «Blinders» og «Prematurium» gir undertegnede trip hop-assosiasjoner til det kortlivede, britiske bandet Monk & Canatella (spesielt albumet «Care in the Community»). Pram er også et band dukker opp i denne anmelders indre, «North pole radio station» fra 1998 og som wikipedia kategoriserer som neo-psykedelia, noe jeg kan si meg enig i. En annen relevant referanse vil kanskje være Stina Nordenstam (selv om produksjonen kanskje ikke høres fullt så påkostet ut som på hennes plater ).
Stillehavet har dog allerede meislet ut et eget sound, de minner egentlig ikke om noen andre – selv om jeg nå namedropper en røys med assosiasjoner (ja, her overgikk du til og med namedroppinga i Sweden-anmeldelsene mine, gitt, Oh, Dusty og Sixes & Sevens, red.anm.).
I likhet med så mye annet for tiden ville jeg heller ikke tippet at de var norske i en blindtest. Megalomant bandnavn til sides, Stillehavet byr på spennende musikk for de av oss som av og til liker å gå med ensfargede button down-skjorter og drikke lysbrent kaffe med andakt.
Sterk 4er.
Lars Junge
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
