Av: larsjunge Anmeldelser 30. september 2016

Plateanmeldelse: Jenny Hval – «Blood Bitch»

Artist: Jenny Hval

Album: «Blood Bitch» (2016)

Plateselskap: Su Tissue Records

I mitt hode har Jenny Hval alltid vært en smal, venstrevridd artist som har ligget en plass mellom Bjørk på det mest utilgjengelige og Maja Ratkje på det mest tilgjengelige. Ingen fare for at hun skal dukke på 4 stjerners middag med det første, liksom. Selv om hun defacto har en Spellemaspris på hylla hjemme (for samarbeidsprosjektet «Meshes of Voices» med Susanna Wallumrød i 2015).

Sakte men sikkert har hun jobbet seg opp fra undergrunnen til å bli en av de mest internasjonalt lovprisede norske artistene for tiden. I oktoberutgaven av det toneangivende britiske musikkmagasinet Uncut, vies «Blood Bitch» en helside, mens legender som Pixies og Van Morrison får standard spalteplass selv om de også har gitt ut gode plater.

For mitt vedkommende avfeide jeg Jenny Hval i begynnelsen fordi jeg fordumsfullt antok musikken for å være sprø avantgarde. Typ 45 minutter med hodepine. Men så begynte hun å dukke opp i spaltene til Stephen Meijas i det største amerikanske HIFI-magasinet Stereophile. Han brukte hele tiden hennes plater når han testet nytt utstyr, kåret «Innocence Is Kinky» til årets album i 2013. Det er med andre ord god lyd på innspillingene hennes også. Det er også tilfelle på denne platen, selv om den er veldig fragmentert og variert i uttrykket. Alt fra billig trommemaskin og enkle synth-sweeps, til ulne samplinger fra TV-dokumentarer og svartmetal. Vokalen hennes er tydeligvis tatt opp med en ekstremt «hot» mikrofon (en som plukker opp ALT). Man kan praktisk talt høre fuktighetsgraden i munnhulen hennes på enkelte av sporene.

Det er ikke til å komme unna at hun har en knallbra stemme som hun har stålkontroll på, sjekk bare «Secret Torch». Tema for «Blood Bitch» er, jepp, mensen. Men jeg tror jeg gjør alle en tjeneste ved å unngå subjektiv og klubbfingra håndtering av denne etter måten ømfintelige tematikken.
Det låter imidlertid usedvanlig syntetisk. Forfriskende originalt og plastisk. Ekstremt kult i (relativt) påkostede hodetelefoner. Stemmen hennes veklser mellom vever og spe som en fireåring med musefletter til en feminin utgave av Mark Hollis.

Som på fjorårets plate, «Apocalypse Girl», har hun samarbeidet med Lasse Marhaug, men til forskjell fra forrige plate er Hval medprodusent på denne.