Plateanmeldelse: Stein Torleif Bjella – «Gode Liv»
Stein Torleif Bjella er gjenkjennelig på det nye albumet «Gode Liv».[/caption]
Stein Torleif Bjella er klar med sitt fjerde album. Som på de tre første viser han at han har et meget høyt bunnivå. Det betyr likevel ikke at han treffer midten av blinken med alle låtene på «Gode Liv».
Artist: STEIN TORLEIF BJELLA
Album: «GODE LIV» (2016)
Plateselskap: HEIME MED HUND
4+
Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto: Pressebilde
For noen uker siden kom den første smakebiten fra det nye albumet. «Alt rundt er det samma» var et friskt og følelsesrikt pust som hintet om at Bjella denne gangen var på vei mot et nytt musikalsk landskap. Og «Gode Liv» er et noe luftigere album enn de tre foregående, med mange detaljer som smyger seg forsiktig rundt vokalen. Det gjør at han oppleves som hakket mykere enn tidligere, og det er mer varme og fylde i selve lyden. En ørliten retningsforandring fra tidligere album, men når det får satt seg er det likevel et gjenkjennelig Bjella-album.
Hvis du ønsker mer av det velkjente Bjella-soundet, er dette et veldig fint album. Er du derimot en av de som hadde håpet på noe helt nytt fra Bjella, vil du kanskje sitte igjen med følelsen av at flere låter har for mye av hørt-det-før-faktoren. Tekstene er fortsatt i stor grad jeg-fortellinger rundt hverdagslige komplikasjoner. Denne gangen er inntrykket at det er mer alvor i skildringene av bygdelivets rariteter, og mindre av de underfundige skråblikkene. Slik fremstår tekstene mer personlige enn det vi har vært vant til, og det skaper en ny nærhet til artisten Stein Torleif Bjella. Samtidig forsvinner litt av den sedvanlige sjarmen. Han henfaller sjelden til klisjeene, men det er færre av de virkelig treffsikre strofene her enn det vi har blitt vant til fra denne kanten.
I disse tider, da diskusjonen går høylytt om litterær fiksjon vs virkelighet, er det vanskelig ikke å tenke noen av de samme tankene rundt låttekster. Det er naturlig at virkelige hendelser og personer blir brukt som mal for artister og forfattere, men det er vanskelig å vite hvor mye vi skal tolke det inn i personen som står bak teksten. Jeg vet ikke om Liv er virkelig, eller om navnet kun er brukt for å få den ønskede dobbeltbetydningen som tittelen får når vi ser den isolert fra selve låtteksten. Det spiller heller ikke så stor rolle. Tolkningen av den effekten det har som et virkemiddel i kunstverket er kjernen. Her er Bjella like god som før. Vi kommer tett på følelser som er gjenkjennelig for de fleste hverdagsmennesker. Stemningene han skaper gjennom enkle bilder smører låtene med en varme som gir grobunn for å tenke videre utover det vi hører; det er lett å overføre disse stemningene til eget liv og egne opplevelser. Dermed har han oppnådd en effekt som gjør det ubetydelig for lytteren i hvor stor grad tekstene er basert på hans egen nære virkelighet.
Bjella med band utviser god variasjon med instrumenteringen. Den slepende mørke bassen er fortsatt et viktig element, og det akustiske visepreget finner vi igjen på flere låter. Vi får servert munnspill og enkle, men røffe gitarriff. Samspillet mellom gitarene blir viet god plass, og slik tar musikken denne gangen mer oppmerksomhet, og gjør eventuelle mangler ved tekstene mindre synlige. På «Etableringsfasen» er det tynne striper av gitarlyd som sniker seg rundt i bakgrunnen, og vi blir også servert en syngende sag. «Blomen» vokser seg sterkere utover i låten, og der vokalen gir seg og glir det over i en voksende samtale mellom gitarene som gjør avslutningen til et herlig klimaks.
«Dreng» er kanskje et stikk til oss mennesker? «Han veit kem e er, endå er han god med meg», synger Bjella avslutningsvis. Noe som viser frem en prisverdig lojalitet, men som også beveger seg tett opptil klisjeen om menneskets beste venn og den ensomme bygdekaren. Etter å ha mistet folk gjennom flere av de ti første låtene, setter Bjella seg ned og tenker over verden utenfor på den siste låten. I «Utover Øvre-Ål» ligger det et tydelig budskap om at vi er et kravstort folk, som glemmer å se verdien i de små og nære ting.
Stein Torleif Bjella er igjen god til å vise frem sterke følelser uten at han bruker store ord. Hverdagene er der vanlige folk lever sine liv, og han beskriver godt de små komplikasjonene livet byr på hele veien. Kjærligheten som kommer og går er den samme, om du bor midt i Oslo eller på en gard øverst i dalen. Kanskje er det ikke nødvendig, som han avslutter hele albumet med, å ha høyere mål enn Øvre-Ål?
Noen av låtene på «Gode Liv» blir for anonyme eller gir en for sterk følelse av gjenbruk av tema i tekstene til at dette albumet når helt opp til særlig de to første utgivelsene hans. De beste låtene her er likevel langt fremme i køen av det han har gitt ut, med «Alt rundt er det samma», «Blomen» og «Etableringsfasen» som de fremste utfordrerne til tidligere materiale.
Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog