Av: larsjunge Anmeldelser 7. oktober 2016

Plateanmeldelse: Chain Wallet – «Chain Wallet»

Artist: Chain Wallet

Album: «Chain Wallet» (2016)

Plateselskap: Jansen Plateproduksjon

Høsten er kommet. Vantene er hentet ned fra loftet sammen med resten av vintergarderoben. Likegodt. Vi er vel alle klare for litt kulde, og ikke minst: litt mindre stank på bussen. Som man kan se av omslagskunsten til bergenske Chain Wallets debutplate, er den blå på farge. Blå er også den fargen jeg føler at best beskriver platens tone. Man kan si mye rart om synesti, noen opplever farger i større (og sterkere) grad enn andre, men dette albumet har i mine ører en kald, blå klang ved seg, i tillegg til det melankolske aspektet.

Etter et knippe glitrende singler som har fått oss til å rote rundt etter superlativer er nå Chain Wallet endelige albumklare. Og hvilken debut! Vi hadde en snikende mistanke om at de satt på noe stort, og fikk for så vidt bekreftet dette under konserten deres på Klubb-Øya 2016.

Albumet består av intet mindre enn ti singler. Ikke en av låtene kan kategoriseres som «fyllmateriale». Her er det sterke låter fra begynnelse til slutt. Vi snakker anglofil, janglepop med et kjølig 80-talls lydbilde og en slags soulaktig vokal. Låtene har klassisk sturktur med vers og refreng. Ofte kan streit struktur være kjedelig, men ikke når det blir gjort på en så superb måte som her. Som for eksempel på låten «Pale Memories». Refrenget er så bra at jeg får frysninger bare av å skrive tittelen her.

Normalt sett bruker et band flere album på å spikre soundet sitt, men i Chain Wallets tilfelle har de hatt sitt eget uttrykk fra første singel (så vidt denne anmelder bekjent). Ok, man kan argumentere at det er veldig 80-talls, men det er helt klart mer enn det ved lydbildet til Chain Wallet. Alle kan smøre ihop noe 80-tallsgreier. Det er dog ikke bare å smøre ihop låter som for eksempel «Driving» eller singlene «Muted Colours» og «Faded Fight».

De fleste nystartede band har som regel én låt de er godt fornøyd med. Det er singelen og det er den låten platen er bygget rundt, som regel er det ni varianter av samme singelen. Så er ikke tilfelle med Chain Wallet. Deres selvtitulerte debutplate består av intet mindre enn ti ensartede singler. Alle låtene på denne platen er altså fader meg sterke nok til å være singler. Låtskrivingen har samme slags genialitet som Beach House, føler jeg. Låter der selv verset er sterkere enn andre bands refreng.

I farten kan ikke denne anmelder komme på noe annet norsk band som har hatt en sterkere debut enn dette i nyere tid (les også anmeldelse av andre imponerende debutplater: Label, Acres Wild, Stillehavet, GIRL, Acres Wild, Love Exit Orchestra, Mayflower Madame, Sofi Lofi, Sauropod, Ontz, red.anm.). Uten sammenligning for øvrig, dukker Kings of Convenience opp i mitt indre. I alle fall med tanke på gjennomføring, uttrykk, originalitet og sist men ikke minst: utenlandspotensial.

Chain Wallet er kulere enn mye annet der ute akkurat nå. 2016 ligger an til å bli det sterkeste plateåret i Norge på en mannsalder, og av alle de imponerende debutplatene som har kommet i år er det Chain Wallet som topper den listen i min bok.

Årets norske debutalbum – helt klart (med mindre Auden Prey kommer inn fra venstre med et kanonalbum ut av det blå).