En aldri så liten hyllest til The Smiths-klassikere

 Av: Stian B. Hope & Victor Josefsen

Høsten 1985 slapp The Smiths singelen The Boy with the Thorn in His Side og LP’en The Queen Is Dead sommeren etter. Tekstene var både morsomme og sarkastiske, og full av mislykket kjærlighet; I want the one I can’t have/And it’s driving me mad/It’s all over, all over, all over my face kunne de fleste kjenne seg igjen i. The Smiths ble en ny stor nye favoritt, og med dem fulgte en like ny verden, indieverden, eller independent music som det heter på godt norsk.

The Smiths har en tilnærmet perfekt katalog å by på, og er et av tidenes beste band. Sammen med Johnny Marr lagde Morrissey uforglemmelige låter. Debutalbumet The Smiths fra 1984 satte standarden, og de neste tre årene slapp The Smiths 3 studioalbum som alle har klassikerstatus; Meat Is Murder, nevnte The Queen Is Dead og Strangeways Here We Come. The Queen Is Dead fra 1986 er det ubestridte mesterverket. Det låter liker suverent i dag, om ikke bedre, og fortjener virkelig topp-plasseringen på NME’s list of 500 greatest albums of all time.

Hatful of Hollow (1984), en samling av singler, b-sider og BBC opptak, er også en favoritt. Her har de plukket ut de beste låtene fra The Smiths, dessuten William, It Was Really Nothing, These Things Take Time, How Soon Is Now?, Handsome Devil, Heaven Knows I’m Miserable Now, This Night Has Opened My Eyes, Accept Yourself, Girl Afraid, Back to the Old House og Please, Please, Please, Let Me Get What I Want. Det ville vært et skremmende godt debutalbum!

For øvrig, i How Soon Is Now?, låner The Smiths, i likhet med mange andre musikere, fra litteraturen: «I am the son and the heir/Of a shyness that is criminally vulgar/I am the son and heir of nothing in particular» er en lett parafrasering av denne setningen: To be born the son of a Middlemarch manufacturer, and inevitable heir to nothing in particular«, hentet fra George Eliots roman «Midlemarch». Les om flere The Smiths litteratur-referanser.

The Smiths henter ikke bare fra litteraturen, men også fra filmen. Albumcoveret på Strangeways Here We Come, med gromlåter som SGirlfriend in a Coma, Stop Me If You Think You’ve Heard This One Before, Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me, refererer til James Dean på filmsettet til East of Eden.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

PS Hvor mange The Smiths-referanser er det mulig å presse inn i én låt? Det virker som Tellef Raabe forsøker å finne ut av nettopp det i låta «of Smith’s Friends»:

[vimeo 93573826 w=640 h=360]

Tellef Raabe – of Smith’s Friends (Official Music Video) from Tellef Raabe on Vimeo.

Denne saken er basert på tidligere artikler vi har skrevet om The Smiths, og er oppdatert 17. juni 2021.

Sjekk også:

Closing Eyes: Postmoderne pop for feinschmeckere (En av inpirasjonskildene er The Smiths «Heaven Knows I’m Miserable Now»)

Johnny Marr – Hi Hello (Ferske spor – uke 23/2018)

«Det mest overvurderte bandet for meg, er The Smiths» (Min platesamling: Tor Tessem)

I Tore Renbergs roman «Pixley Mapogo» var hovedpersonen på The Smiths‘ konsert på Øyafestivalen

Tidligere har Pedro Carmona-Alvarez og Frode Grytten fremført en norsk versjon av The Smiths-albumet «The Queen Is Dead» på Litteratursymposiet i Odda

For å bruke The Smiths som et eksempel, så skulle Johnny Marr (som eneste gitarist i begynnelsen) skape et frodig bed for Morrisseys poesi. Og det funker. Så vi kan vel si at den tanken har hatt en innflytelse på musikken vår også, men kanskje mest basert på ånden av den

Guttene hørte på AC/DC og The Smiths, mens jentene hørte på Whitney Houston og Duran Duran

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog