Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 4. november 2016

EP-anmeldelse: Shikoswe – «The Hour of the Body»

Når Shikoswe EP-debuterer med «The Hour of the Body» bekrefter hun inntrykket hun ga på de to første singlene: dette er en ung dame som skriver låter med stor modenhet. Hun beveger seg i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare.

Artist: SHIKOSWE
EP: «THE HOUR OF THE BODY» (2016)
Plateselskap: Lydmuren

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Etter noen år i København, har Shikoswe nå gjort bergenser av seg. På denne utgivelsen gir hun ikke helt slipp på dansketiden, da hun har fått med seg danske Jacob Hvid Amstrup som produsent. I sommer kom den første singelen. «I Wanna Be Right» viste at vi har å gjøre med en artist som våger å skille seg ut, som mestrer utradisjonell låtskriving. Et enkelt gjentakende riff dannet bakteppet for den lyse og behagelige stemmen hennes, slik at teksten fikk spille en hovedrolle.

Slik gjør hun det på de fleste låtene her. Uttrykket er gjennomgående minimalistisk og låtene er korte, kun to av dem passerer tre minutter. Strippet for overflødig fiksfakseri, og resultatet er imponerende. Hvert sekund er betydningsfullt på den drøyt seksten minutter lange utgivelsen. Hvert slag på pianoet og hvert strøk på gitarstrengene fremstår som nødvendige for helheten. Tekstene virker også å være nøye bearbeidet.

På tross av minimalismen er det ingen enkel vei til pophimmelen Shikoswe har valgt. Hun viser god variasjon i låtmaterialet. Gjennom kun seks låter, hvor av fem er drevet frem med enkel instrumentering, viser hun sitt store talent for å bygge låter. Melodiene byr på stadige overraskelser som krever at du lytter ekstra oppmerksomt. Små doser med gitar, litt gjentakende pianoklimpring, en synth som fungerer som et visuelt røykteppe rundt den klare stemmen; så lite, men likevel har det stor effekt. Sjelden har jeg hørt en samling låter som byr på så mange lekre detaljer innenfor en så kort tidsramme.

Stemmen til Shikoswe beveger seg over stort spekter, og ved flere tilfeller blir jeg bekymret for at den skal sprekke opp når den er på sitt høyeste. Det gjør den selvsagt aldri, i stedet er det imponerende hvor kontrollert hun holder den, selv om det kan høres ut som om stemmestrikken tøyes til yttergrensene.

Tekstene består ikke av store narrativ, men Shikoswe legger igjen mange visuelle inntrykk. Poetiske betraktninger smis uten unødig bruk av store ord. Musikken hennes er av det slaget som legger igjen en god trishet i sjelen. Den som er vanskelig å sette ord på, men som gjør at du må ha mer av den. Drømmende tanker om livets gode og dårlige sider, hele veien med en stor nerve, det føles som om det når som helst kan briste. Sårt, med et tynt slør av håp.

Foto: Pressebilde

«Funerals» åpner EP-en på behagelig vis. Som å våkne rolig opp en sommermorgen og se gardinene blafre svakt i vinden som trekker inn gjennom et åpent vindu. Så begynner hun å synge om at hun ser for seg både sin egen og andres begravelser. Slik skaper hun skarpe kontraster mellom det lydlige og det billedlige.

Andrelåten «Disappearing Act» tar en overraskende vending bort fra det minimalistiske. Dette er det eneste sporet der trommene får delta. Friskt og fengende, med takter som Jenny Hval kunne vært stolt av i Rockettothesky-perioden. Låten avsluttes med det kanskje mest dempede partiet på hele EP-en. Fine motsatser, der Shikoswe også får vist et talent for fartsfylte poplåter.

«Marie» er EP-ens korteste låt. Den begynner med fuglekvitter i bakgrunnen og lydbildet gir meg følelsen av å være fanget i en liten filmsnutt. Via både tekst og tone, om det er bevisst vet jeg ikke, gir den inntrykk av å bære et slektskapsbånd til «Funerals».

Avslutningslåten «Sunny Faker» oppsummerer styrkene hennes: spennvidden i stemmen, sansen for enkle pianoriff som fester seg raskt, det delvis tåkelagte lydlandskapet og det kontrastfylte universet hun fyller tekstene med, der illusjon og virkelighet går hånd i hånd.

Innimellom disse kommer «I Wanna Be Right» og «This Here». Sistnevnte ble i august omtalt slik i spalten Musikalske sidespor: «En intro som kunne vært tonene fra en Perfume Genius-låt setter standarden; et ensomt piano flyter opp fra bakgrunnsbølgene. Teksten er av grovere materiale enn låten rent stilmessig gir inntrykk av ved første lytting. Sårt og melankolsk, og stemmen til Nora Shikoswe Hougsnæs fyller den relativt minimalistiske teksten med den samme sårheten.» Nå vil jeg føye til: «This Here» er en av årets vakreste musikalske avleveringer.

«The Hour of the Body» er en debut-EP som følger opp alle forventninger som er skapt via de to første singlene. Shikoswe skiller seg ut som en tydelig og særegen ny norsk popstemme. Med uttalte inspirasjonskilder som Kate Bush og Sufjan Stevens kan det virke som om hun sikter seg inn på et alternativt spor i musikkbransjen. Med den kvaliteten hun leverer på sin første halvlange utgivelse er det ingen grunn til at hun ikke skal kunne fenge bredt.