Shockadelica – en hyllest til Prince på Sentrum Scene

Tekst: Jorun I. Husdal

Da jeg fikk billetten til Shockadelica – en hyllest til Prince i bursdagsgave av venninna mi, ble jeg først og fremst skikkelig glad. Vi to hadde vært på min første, og dessverre siste, Prince-konsert sammen i Spektrum i 2011, og det er en opplevelse jeg har satt av stor plass til i hjertet mitt. Helt magisk!
Så begynte tvilen å melde seg. Å covre Prince, det er virkelig ikke noe man bør gjøre med venstrehånda. Man skal ha jævlig mye guts for å tørre, og det skal en del til for at det blir bra. Prince er liksom ikke tre grep og sannheten. Det er sære akkorder, lag på lag med nyanser som vanskelig lar seg gjengi på en måte som funker (i dobbel forstand), og tekstene fordrer en selvtillit som alltid ligger og dirrer mot grensen til hva som er anstendig. Du må rett og slett være en frekk faen om du skal tråkke opp i platåskoa til Prince.

Jeg var altså en smule skeptisk på generelt grunnlag. Men jeg prøvde i det minste ikke å være forutinntatt, arrangørene holdt uansett kortene tett til brystet, og jeg hadde ingen anelse om hva som ventet oss da vi banet vei mot scenen.

Men ok, jeg må bare si dette først, sånn at dét er klart: bandet som holdt stand kvelden gjennom, ledet an av kapellmester Hans Aaseth, sto til laud, og vel så det. De sto ikke tilbake for The Revolution på sine glansdager, og det sier jeg ikke med noen som helst slags letthet. Jeg tror at bare på deres vegne kunne Prince godt ha stukket en tommel mellom skyene mot Oslo sentrum denne kvelden.

Det startet imidlertid ganske absurd. For hvem andre enn Erna Solberg  er det som sparker det hele i gang med å deklamere spoken words-introen til “Let’s Go Crazy”? Enn om hun ikke akkurat er min kopp med statsminister-te, så må jeg si det var ganske festlig. Hun er ikke lite frekk! Men så begynner selve låta, og det med en Vidar Busk som ramler inn som et enmannstivoli med en St. Patricks day-hatt i grønn plysj tredd ned over hodet. Au … Det var bare flaut, og jeg må medgi at akkurat da, da var jeg virkelig ikke så sikker på om dette kom til å gå veien.

Da neste artist ble annonsert, og det viste seg å være Mariann Thomassen, ble jeg ikke mindre skeptisk. Mariann er kanskje mest kjent fra Surferosa, et band jeg aldri har fått helt foten for.  Men hun må ha gått gjennom en alvorlig modningsprosess siden trikotdagene, for hun leverte en versjon av “Controversy” som var ganske så fet. Jeg kjente jeg ble letta!

Så kom anstendig gode numre som perler på snor, og det var fest og gøy en god stund. Vi koste oss, mistet hoftekontrollen og sang med! Aagaard ledet oss sikkert og stilrent gjennom det hele, komplett med anekdoter, og en runde med mikrofonen og danseføttene under en jam det sto respekt av.
Men, av alle tolkningene som kom og gikk, var det ett nummer som stakk seg ut spesielt, og som fikk oss begge til å kjenne på en genuin og uavkortet Prince-vibb for kanskje første og siste gang den kvelden. En for meg helt ukjent Odd Nordheim som med sin flotte fru, Frid Nordheim, fyrte av en helt rå versjon av “Head”. Hun tok seg godt av Lisa Colemans vidunderlige soveroms-vokalstil, for å si det sånn. Altså. Det ble skikkelig sexy-time, og folket rundt meg ble kledelig varme i kinna, svetten rant og feromonene fløy, alt mens kjemien mellom paret på scena formelig spruta. Heh. Det er det jeg snakker om! Akkurat denne frekkheten som bare må til.
Men selv om dette stakk seg ut på et, ikke teknisk, men nærmest sånn taktilt nivå som nettopp var det som gjorde det så princete, så var det ikke så verst tett mellom høydepunktene, altså:
Sondre Lerche gjorde en virkelig grom og flink versjon av “Cream”. Jeg fikk helt frysninger da Bugge Wesseltoft kom inn og dro en gullrekke av låter, jeg husker ikke halvparten av dem, men kunne ikke unngå å bite meg merke i Anneli Drecker (hjerte hjerte!) og Nosizwe Baqwa.
Og så gråt jeg litt på innsida. Prince sin pianobaserte turné rakk aldri å komme hit. Det kunne ha vært du og jeg på Folketeateret, Prince, i disse tider. Sånn ble det ikke, og jeg får nøye meg med Bugge.

Så går det liksom ikke an å se bort fra nedturene, for de kom de også. Som sagt er dette min personlige opplevelse, jeg er ingen journalist med dertilhørende objektiv integritet.
For jeg kjente virkelig øyebryna dra seg langt opp i luggen da Tone Damli Aaberge kom inn og sang “Manic Monday” med Bangles, en låt som Prince skrev til dem. Jeg har altså så store problemer med å finne artistkvalitetene som skulle rettferdiggjøre valget av artist her, at jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Enorm skivebom. Da vil jeg heller applaudere en annen idolfinalist, Norah Benatia. Aldri hørt om henne, men hun sveipa gulvet med sin versjon av «Shhh».
Neste nedtur kom rett etter Aaberge. “Nothing Compares 2 U”, en Prince-låt som Sinead O’Connor gjorde udødelig i 1990, ble fremført av to for meg helt ukjente damer. Med voldsom vokalgymnastikk uten annet enn klimaks fra start til slutt, gikk det i terser og kvinter og oktaver, og jeg tror knapt de lå på originaltonene en eneste gang. Ganske slitsomt, spør du meg. Venninna mi, på sin side, var storfornøyd. Hun liker jo sånne syngedamer, velsigne henne!

Og så kom låta med størst fallhøyde. Paal Flaata gjorde kanskje et redelig forsøk, men det endte i et fantastisk mageplask. Å verken huske på tekst eller timing før man kaster seg inn i en relativt kompleks ballade som “Purple Rain”, er altså ren risikosport. Det hele ble elegant redda inn av Hedvig Mollestad, en helt badass gitarist som kom tuslende inn fra sidelinjen. Og som en liten engel i ankelsid, hvit blondekjole tok hun salen med storm, og bare herja gitarsoloen fullstendig!

Men avslutningen, den var i sannhet helt episk vakker. Simone Eriksrud gjorde en virkelig verdig versjon av “Sometimes it Snows in April”. Det gikk litt sport i å analysere tekstlinjene herfra etter Princes død, som inntraff nettopp i april. Jeg har latt være. Det er en bittersøt symbolikk i tittelen, og det er ellers den fineste balladen han har laget siden åttitallet. La det være med det.

Så hva skal man si sånn alt i alt med dagen friskt i minne, godgjort på en alt for kort natts søvn? Det var gøy! Det var artig! Og det var i sin essens livsbejaende! Og det er også verdt å nevne hvor fint det var at ingen av artistene prøvde å være Prince. De var seg selv, og det var helt i Prince sin ånd! La gå at det i sum var en litt ujevn affære, at det var noen numre jeg kunne ha klart meg godt uten, at det var en haug med låter jeg savna (sånn er det jo alltid). Og så er det vel lov å håpe at det gjøres enda litt mer tight for sånn å la glansnumrene stråle ytterligere, før det taes ut på turné.
Men entusiasmen, herremin. Man kan jo ikke annet enn å være takknemlig for at folk som Falck og Aagaard finnes, og at de antagelig aldri lar oss glemme hvilket overmenneske vi hadde i Prince.

Bilde gjengitt med tillatelse.

Sjekk også:

Prince lever!

Her kan du søke etter og låne utgivelser av Prince og andre artister i Deichmans katalog.