Intervju i anledning Lemur sitt 10 år jubileum på Villa Stenersen

Foto: May-Irene Aasen

10 år er veldig lang og veldig kort tid, på en gang. Lemur sine 10 år spenner fra punkeklubber som legendariske Golden Pudel i Hamburg til Nidarosdomen, fra Taipei til Tromsø, fra kvartettimprovisasjon til symfonisk besetning. Det er store innviklede produksjoner, med mange års planlegging, men hva er det som skiller samtidsmusikk med den vanlige musikken avisene anmelder. Hvordan overlever man som samtidsmusiker i 10 år, når man ikke ligger på noen hitlister, ikke fyller Spektrum og mannen på gata hverken kjenner navnet eller kan nynne med på refrenget på låtene?

 Tekst: Redaksjonen / Foto: May-Irene Aasen

1. Hvorfor bestemmer man seg for å satse på en karriere som samtidsmusiker? Hvordan startet Lemur?

– Lemur ble satt sammen av Michael Duch etter at vi alle spillte på All Ears festivalen i 2006. Michael tenkte at denne besetningen og disse folka var en bra match og det stemte.

2. Dere er skal nå slippe albumet “Mikrofonie” 24.november. Hvor selges platene og hvem er kundene?

– Platen er gitt ut på +3DB Records, som er distribuert gjennom Musikkoperatørene. Det betyr at alle norske platebutikker kan ta den inn. Du kan også laste ned fra iTunes, streame fra Spotify, eller aller helst få høykvalitets filer fra Subradar. Da tjener musikerne også mest penger.

3. Samtidsmusikk blir ikke A-listet på NRK P3. Hvordan finner publikum dere og hvordan bygger man en fanbase?

– P3 og andre mainstream arenaer er ikke de eneste fora å kommunisere via, det finnes mange undergrunnsforaer, nettsteder, radiokanaler og ikke minst et nettverk av klubber og festivaler.

4. Hvordan overlever man som samtidsmusiker (i 10 år)?

– Som i alle andre yrker, man jobber så hardt og seriøst som man kan.

5. Andre prosjekter, med hvem?

– Lemur består av musikere med svært ulik bakgrunn og virksomhet. Lene og Hild spiller fast i Spunk, som også driver med impro, ellers finner du oss i alt fra kunstdisco, jazz, støy og klassisk samtidsmusikk – fra Live Roggen, Trondheim Jazzorkester, Django Bates, Zeitkratzer, Oslo Sinfonietta, Alpacca++++

6. Er det slik at samtidsmusikere hører aktivt på annen samtidsmusikk, eller setter man på f.eks. Ariane Grande når man støvsuger i stua?

– Jeg tror lyttevanene til samtidsmusikere er like varierte som andre, men vi holder oss oppdaterte på hva som skjer. Noe av det som har fått oss inn i denne musikken er jo nysgjerrighet, opplevelsen av å
finne nye ting, oppleve noe som er uhørt.

7. Hvis man spør en pop-musiker om ideer rundt en konsert, er det som regel begrenset til sceneoutfit og kanskje noe kreativt scenelys . Samtidsmusikere er kjent for å tenke litt utenfor boksen. Hva er tankeprosessen rundt deres konserter? ( Nidarosdomen til Manhattan) eller plateslipp og jubileumskonsert i Villa Stenersen.

– De siste årene har vi blitt mer og mer opptatt av at konteksten også påvirker folks lytteopplevelser. Dette betyr ikke at en klubbkonsert ikke er interessant, men vi jobber også med å utvikle måter å bruke rommet som vi spiller i aktivt. Det blir en måte å ta konsekvensen av at ingen sammenheng er nøytral, at det rundt musikken kanskje ikke er r u n d t, men en del av den.

8. Trenger man i en så smal musikksjanger å gjøre noe utenom det vanlige for nå ut til publikum, eller er stedet og fremføringen en del av musikken?

– Mange roper høyere og høyere for å bli hørt i virrvarret av stemmer i dagens kaotiske medievirkelighet. Vi håper og tror at de som er interessert i å lytte vil finne noe annet hos oss.

9. Pop-musikere reiser på turné med den samme konserten i forskjellige land. Hvordan flytter man prosjekter som «Critical Band» ( Nidarosdomen) fra ett sted til et annet?

– Det er en lang prosess… I dette tilfellet handler det om å undersøke konsertlokalet lang tid i forveien, gjøre målinger, teste og så tilpasse verket til rommet det skal spilles i. Per i dag har vi gjort fem versjoner av dette stykket i fem ulike rom, for ulike besetninger. Vi har to nye versjoner under planlegging, men som du antyder er jo dette et større apparat enn å dra på klubbturné.

10. Etter 10 år i gamet. Hva er deres absolutt verste konsertopplevelse og hvorfor?

– Starten på vår første Asiaturné ble noe knapp. Etter å ha reist 37 timer på kryss og tvers kom vi til Taipei, for å oppdage at den lokale arrangøren hadde flyttet konsertsted. Vi spillte etter et lokalt trashband, for en håndfull mennesker som skjønte like lite som oss. Heldigvis ble resten av turen noe helt annet.

11: Hva er deres absolutt beste konsertopplevelse og hvorfor?

– Versjonen av Critical Band på Island, sammen med symfoniorkesteret der, var spektakulær, i en ny og utrolig spennende kosertsal. Likevel, noen av våre beste konsertopplevelser har vi hatt på konsertserien PB1898, på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal. Et utrolig fokusert og interessert publikum!

Her kan du søke etter og låne utgivelser av artister i Deichmans katalog