Av: larsjunge Intervjuer 9. desember 2016

Min platesamling: Sondre Lerche

Sondre Lerche er stadig en ung mann til tross for at han har begynner å nærme seg 10 album. Han er en produktiv type, noe de lange og gode svarene hans i denne spalten vitner om.

 Av: Lars Junge / Foto: Pressebilde

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Det var en periode rundt 1992-93 da jeg var så hissig på å oppdage nye ting, men ikke hadde sœrlig penger, at jeg kjøpte masse billige CDer til 10 og 20 kroner uten å vite hva det var jeg kjøpte. Jeg har vel strengt tatt for det meste glemt hva det var også, men en av CDene var med et band som het Spin 1ne 2wo, som blant annet besto av vokalisten fra Squeeze (og Mike & The Mechanics!) som sang masse classic rock coverlåter. Men jeg visste jo ikke at det var coverklassikere. Slik ble jeg obs på «All Along the Watchtower» og «White Room» for første gang. Om jeg hørte den platen i dag ville jeg nok synes det var ganske jœvlig. Jeg husker også at jeg kjøpte Bettans «I Evighet» på CD-single i 1996, men det var kanskje mest fordi Morten Harket var programleder for hele Grand Prix det året. Jeg vet ikke. Hørte på samme tid mest på «Blissard» av Motorpsycho. Det er vanskelig å forklare.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– A-ha – Stay on These Roads på kassett hos Mr Music på Lagunen Storsenter utenfor Bergen, i 1988, muligens 89. Til da hadde jeg overtatt mine eldre søskens «Scoundrel Days» kassett etter hvert som deres A-ha-hysteri hadde avtatt.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Det er veldig vanskelig for meg å peke på et album, for det er så mange som har vœrt så viktige, og jeg slukte så mye musikk på en gang at selv låter jeg hatet hver gang de dukket opp på MTV, nå i ettertid kan virke helt essensielle for min musikalske appetitt og identitet. Men det er vel det første du blir oppslukt av som er det viktigste på mange måter, og sånn sett så er jo det «Scoundrel Days». Det var den første kassetten jeg levde meg inn i, og kunne fra begynnelse til slutt. Det blir jo en veldig intens og intim greie – jeg bygget jo et helt indre liv sammen med den musikken, og de mange stemningene og lydene jeg hørte om og om igjen. Jeg husker jeg ble glad hver gang jeg følte hele A-ha sang unisont sammen mot slutten av «The Swing of Things». Lyden av pensko på asfalt i introen til «October». Og måten Morten puster ut ordene i den låten. Det er nesten så det overskred intimgrensene bare å oppleve det, når jeg tenker tilbake nå. Jeg var jo bare 4. Jeg husker allerde da at jeg syntes «Maybe, Maybe» var litt fjollete og unødvendig, men den løste vel opp stemningen litt.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Det er heldigvis stadig i forandring, og slikt betydde nok mye mer for meg før, da jeg identifiserte meg ut ifra andres musikk. Nå har jeg min egen musikk. Det betyr ikke at annen musikk betyr mindre, tvert i mot. Men jeg er mindre opptatt av å rangere opplevelser og betydning, fordi jeg ikke dyrker artister og plater på samme måte. Jeg husker da jeg skulle prøve å gi folk en referanse for hva slags artist jeg selv var da jeg holdt på å spilte inn «Faces Down», så var Becks «Mutations» viktig for meg. Ikke fordi den er verdens aller beste plate, eller fordi jeg hørte så mye på den i studio, men fordi den identifiserte en artist som balanserte det storslagne, søkende, eksperimenterende, uten å miste den intime fortellerstemmen, eller å henfalle til tregreps syt i moll, som jeg var veldig uinteressert i, men som mange på den tiden, og sikkert enda, forbandt med dette singer/songwriter-formatet. Så annen musikk er jo først og fremst et språk for noe du ennå ikke har greid å formulere enda. Ellers husker jeg godt dagen jeg gikk på Platon Musikk i Bergen og kjøpte både Costellos «This Year’s Model» og platen med Bacharach, «Painted from Memory», sikkert oktober 1998. Jeg hadde endelig begynt å få opp ørene for Elvis Costello, men skjønte nok først da jeg kom hjem og lyttet at jeg hadde åpnet døren til to forskjellige ender av hans virksomhet. Og jeg elsket begge to like mye. Det føltes som et slags nøkkeløyeblikk, om ikke annet. Første gang jeg hørte Cole Porters «Night & Day», eller Jobims «Waters of March», var også store øyeblikk, der jeg følte min harmoniske preferanse nesten som en medfødt legning, eller noe slikt. Det er sjukt å tenke på.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Sikkert endel jeg glemmer nå, men Joni Mitchell. Elliott Smith. Elvis Costello. Fiona Apple. A-ha. My Bloody Valentine. Steely Dan. The Caretaker. Prefab Sprout. High Llamas.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Jeg ga bort nesten alle CDene mine for noen år siden så jeg eier teknisk sett ikke sœrlig til platesamling lengre. Men det var en tid da jeg hadde alle CDer alfabetisert, og en egen A-ha-samling på sikkert minst 200 plater. Den står i en kjeller et sted i Bergen. Har endel LPer i et skap i leiligheten min, men det er mest plater jeg har kjøpt billig her og der de siste årene. Noe er gamle favoritter jeg har kjøpt på ny, andre er 1 dollars oppdagelser jeg har kjøpt på loppemarked. Det føltes godt å kvitte seg med alle CDene. Kanskje jeg angrer når jeg blir gammel, men jeg liker å kvitte meg med bagasje underveis.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Den Gavin Bryars platen med originalinnspillingen av «Jesus Blood Never Failed Me Yet», Milton Nascimento/Lô Borges – Clube da Esquina, «Sleep» av Max Richter.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.

– Jeg liker alt, men bruker nok mest strømming og vinyl. Det er et bra combo. Alle får det de trenger.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Det er så mange låter og plater som minner om spesifikke øyeblikk, hendelser, feiltrinn, perioder, at man er på en måte aldri trygg. Alle plater jeg har elsket, og mange jeg aldri digget, hører til en fase, eller et distinkt øyeblikk som jeg husker minst like godt som musikken. Musikk tar meg veldig lett tilbake. Det er en helt vill greie. Og en god påminnelse om hvordan mitt eget publikum forholder seg til min egen musikk – det er som regel knyttet til faser og spesifikke behov i folks eget liv, som plutselig overlapper med artistens eget behov. Jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med «When the Pawn» platen til Fiona Apple. Den tilbød meg en følelse av empati og stahet da jeg oppdaget den, mens jeg holdt på å spille inn min første plate. Ulykkelig, klønete forelskelse, kunstneriske ambisjoner, forvokste følelser…alt det der. Amatøropplegg. Det unike med den platen er at den fremdeles føles like viktig, men på en litt annen måte. Men den tar meg alltid tilbake til 2000.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)

– Mange. Det er enkelte låter man tror man hater, men som sniker seg på gjennom overeksponering. Som regel hater man jo låter som er allstedvœrende, fordi man opplever det uvelkomment og forunderlig at så mange liker en låt. Så det er jo ikke nødvendigvis låten i seg selv man hater, men det faktum at den hele tiden dukker opp uønsket og at man er i utakt med omverdens begeistring. Som «Thinking Out Loud» av Ed Sheeran. Ubegripelig. Den derre «Tir’Na Noir», Vamp. Jeg er blant de tilsynelatende få som er fullstendig immun mot den. Generelt ikke så glad i sånn irsk-inspirert tonespråk. Sias «Cheap Thrills» er vel den siste store hiten jeg hørte som jeg absolutt ikke kunne forstå er en hit i noen som helst forstand. Men jeg har jo ikke nødvendigvis peiling på slikt. Elsket «Chandelier’, og elsker de få gangene min smak overlapper med massene, men dette var ikke en av de gangene. Grusomt.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Spilte «Grace» av Jeff Buckley ihjel noen netter da jeg hadde ganske heftige feberfantasier og spysyke en gang i ’95, og det har gjort det vanskelig å sette den på igjen uten å kjenne kvalmen.

12. Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?

– Da velger jeg meg 80-tallet. Jeg ble født i ’82, året Prefab slapp sin første single, Scritti Politti slapp «Songs to Remember», som er fantastisk. «The Nightfly» av Donald Fagen. «Almanaque» av Chico Buarque. «Imperial Bedroom» av Elvis Costello. «Big Science» av Laurie Anderson. Så mange fine plater. Og det er bare ’82. Jeg var motstander av 80-tallet hele 90-tallet, men med tiden har jeg følt mer og mer eierskap til det tiåret sjøl. Mange store lagde mye rart, litt fint, litt stygt da – Jonis «Chalk Mark in a Rainstorm» er til tider nydelig fordi den er så ute. Og mange nye krefter kom til og strebet etter noe som samtiden ikke helt kunne tillate. Mye rar motstand, store følelser, merkelig ambivalens. Det blir det ofte magi av. Og mye tull. Men sånn må det vœre. Herregud så mye dritt som kom ut på 60-tallet også.

13. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Som artist vokter jeg meg veldig for å kalle noen oppskrytt, fordi jeg vet at det først og fremst er en kommentar på hvor mye oppmerksomhet og goodwill en opplever at en artist mottar, ikke hva artisten faktisk lager, eller prøver å få til. Alle som opplever litt suksess eller medvind er jo oppskrytte på sett og vis, fra tid til annen. Inkludert meg selv. Og veien er kort til å føle seg tatt for gitt eller undervurdert. Det handler mindre om musikken enn alt rundt. Vi har sjelden hørt tilstrekkelig på artistene vi synes er oppskrytt. Men det er jo litt av moroen. I så måte er Bruce Springsteen for meg fullstendig oppskrytt. Det er ikke hans feil, stakkar. Han virker veldig sympatisk, tross alt. I en mer nøktern kontekst ville kanskje jeg også sett en større verdi i hans katalog. Men jeg lar meg avlede og provosere. Listen over artister jeg opplever som undervurderte er langt lengre. Men veien er kort mellom undervurdert og oppskrytt, og det spørs jo veldig på tilfeldigheter. Jeg husker jeg syntes Phoenix var veldig undervurdert rundt «It’s Never Been Like That». Så ble platen etter et kjempegjennombrudd for de, i allfall i USA. Det er jo gøy. Når folk gjør greien sin, er tålmodige og arbeidsomme, og omsider opplever å overgangen fra undervurdert til oppskrytt. Jeg unner alle artister å oppleve begge deler.

14. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Jeg angrer selvsagt veldig på at jeg aldri fikk opplevd Bowie eller Michael Jackson live. Og Joni, ettersom det kan virke usannsynlig at hun vil turnere igjen.

15. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Jeg har aldri følt meg så sensitiv til humøret i musikken jeg hører på. Kjœresten min blir ofte sjokkert over hva jeg hører på, og når. Sœrlig de siste årene har jeg hørt mindre og mindre på låtbasert musikk, og mer på ambient, søkende, repeterende, monoton musikk med store flater og horisonter, som mange kanskje ville beskrevet som enerverende eller deprimerende, men som jeg opplever som befriende og beroligende. Sœrlig når jeg er for meg selv og holder på med andre ting. De siste månedene har jeg spilt Jan Jelineks «Schaum» konstant. Den er fantastisk å finne seg til rette i. Jeg liker for tiden veldig mye musikk jeg ikke fullt ut forstår, i grenselandet mellom bakgrunnsmusikk og støy. Det føles avslappende, og som et avbrekk fra mye av det jeg lager og spiller sjøl.

16. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Jeg forsto aldri helt iveren blant hvite indie-kids og synsere til å forstå seg på og forklare Carly Rae Jepsens album i fjor som genialt. Av all briljant kommersiell popmusikk som finnes der ute, synes jeg det var underlig å plutselig se så mye velvilje fra diverse hipstere rettet mot en så ukarismatisk og døll artist og plate. Jeg har forøvrig heller aldri fått taket på Eagles.

17. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Jeg har lange lister på telefonen min med plater som jeg av en eller annen grunn mener jeg bør sjekke ut. Og jeg pleier å lage spillelister med alle nye album jeg er nysgjerrig på, på Spotify, med intensjon om å sjekke ut. Så jeg har utallige spillelister i kø på Spotify. Bare fra de seneste ukene: Juliana Barwick – Will, Suzanne Kraft – Talk From Home, Michael Mayer – &, Sarah Davachi – Verge, The Megaphonic Thrift – Få Meg Til Verden I Tide, NxWorries – Yes Lawd, Alex Cameron – Jumping the Shark, Danny Brown – Atrocity Exhibition, The Stepkids – Troubadour, Biosphere – Departed Glories. Listen er lang. Aner ikke om jeg vil digge noen av disse, men vissheten om at det finnes så ufattelig mye musikk der ute som jeg aldri har hørt og kanskje vil elske er fantastisk og overveldende.

18. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Førsteutgaven av «Take on Me» fra 1984. Tror jeg har fått Morten Harket til å signere den også. Tror jeg kjøpte den for 1000 kroner på en platemesse da jeg var 14.

19. Hva setter du på søndag formiddag?

– Hva som helst, men om man er sammen med kjœresten er det jo enkelte ting vi vet begge elsker, og da er The Caretaker nummer 1. Og, i det siste, Weyes Blood sin seneste. Og Frank Oceans «Blonde», så klart. Den er helt eksepsjonell, og like fin søndag som når som helst.

20. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– Kjøpte siste Caretaker platen på Bandcamp. Holdt på å kjøpe siste The Radio Dept. platen på vinyl på konserten forrige uke, men merket at jeg ikke er så interessert i fysiske format nødvendigvis. Som artist sjøl er jeg det – min kommende plate, «Pleasure», får en nydelig vinylutgave. Men som lytter er ikke det så viktig for meg lengre, med enkelte unntak, selvsagt. Gleder meg til ny Bing & Ruth plate neste år. Den skal jeg kjøpe på vinyl.

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Ikke ofte. Jeg har et luksuspar som jeg ofte glemmer hjemme, og bruker ofte de hvite Apple øretelfonene som sikkert er en skam for øret. Men jeg har ikke så skarpe ører, eller stor interesse for utstyr, hifi og lyd. Kjøpte dog ordentlige høytalere, platespiller og forterker til leiligheten i fjor, og det var en fantastisk investering som jeg har hatt kjempestor glede av. Men det hender dessverre ennå at jeg hører på musikk på Mac-høytalerne. Prøver å huske på det når vi spiller inn og mikser min egen musikk i studio.

21. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Fra jeg var 9-10 år kjøpte jeg VG og Dagbladet hver onsdag når det var musikkekstra, Q, Beat, Mojo, Select, Uncut, alt det der, månedlig, leste alt, husket nesten alt. Det avtok omsider for 5-6 år siden. Jeg ble vel lei av å lese historien bak «Exile on Main St.», eller om Neil Young og Springsteen og Brian Wilson, om og om igjen. Nå sjekker jeg Pitchfork, Stereogum og Vulture sporadisk, og diverse andre jeg ikke husker navnet på. Men verden er sånn sett plutselig litt uoversiktlig og det er egentlig helt ok.

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen