Av: larsjunge Anmeldelser 19. januar 2017

Plateanmeldelse: Knekklectric – For mange melodia

Artist: Knekklectric

Album: For mange melodia (2017)

Plateselskap: Tik Records

5 (svak)

Tekstlinjen «Slappa av og ser på TV/pus slikka seg i ræva/det går til helvete i Ukraina» tikker inn i øregangen og man skjønner kjapt at her er det noen som ikke har en indre Bjørn Eidsvåg i seg. Dette er andre boller. Ålesundsbandet Knekklectric er et slags emo/fusion/progrock-band. De synger altså på norsk, med aggressiv rulle-R. Av til med full screamo-vokal, som på «Hanska på», med supermelodiske partier i samme gate som At the Drive-In-avhopperne Sparta. Hverken At the Drive-In eller The Mars Volta er dårlige referanser når man skal prøve å beskrive musikken til denne gjengen. Ei heller Minus the Bear og These Arms Are Snakes. Knekklectric spiller hardt, men med den samme melodiøsiteten som Walter Schreifels pleide å by på i Quicksand og Rival Schools. Av norske referanser tenker jeg på de forbigåtte og nå nedlagte Tuna Laguna. Flinkis, men lekent og uforutsigbart. Det høres ut som det er noe jazzkompetanse i rekkene der. Motorpsycho-esque traktorbass og malende melotron fungerer alltid.

Dette er selvsagt ikke unge noviser. Bandmedlemmene har fartstid i meritterte band som Bloody Beach, Monstereo, Mahogni og Alexander von Mehren. Seriøst kyndige musikere med andre ord. De har dessuten holdt Knekklectric gående siden 2010 og gitt ut ting på egen hånd, i tillegg til å ha «spilt et utall konserter» som det står i presseskrivet.

Platen er spilt inn i Ocean Sound Recordings, et av de beste lydstudioene i Norge per i dag. Unødvendig å si kanskje, men det låter selvsagt ekstremt bra. Tekstene er preget av mye humor, men kan også fremstå som i overkant fjåsete til tider. Mye meta-grep i tekstene. Det er deilig at de synger på norsk fremfor engelsk, men igjen, litt mindre køddete tekster kunne kanskje ha hjulpet på. Det er jo selvsagt veldig morsomt de første gangene, men en vits er sjelden like morsom den 19. gangen man hører den.
«For mange melodia» inneholder akkurat som tittelen lover, for mange melodier. Hver av låtene har minst en tre-fire melodilinjer, men overgangene er såpass sømløse at det føles helt naturlig. Her er det bare å dryle til med en femmer, om enn noe svak som følge av de tullete tekstene. Humor og musikk er sjelden en god kombinasjon. Ween, Nomeansno og Mr. Bungle er kanskje sjeldne unntak, men man skal altså passe seg for ikke å havne i den der Bloodhound Gang/Black Debbath-fellen. Bare et velmenende stalltips.

«For mange melodia» er et imponerende stykke arbeid. Komplekse låter med både originalitet og referanser bakover i egen sjanger. Teknisk begavede unge menn som øser av et melodisk overskudd av de sjeldne.