Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 22. januar 2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Emma Hegermann albumdebuterer med lun og drømmende visepop. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Foto: Pressebilde

Estrons
Disse britene lager rock som det spruter gnister av. Rått og brutalt fyrer de opp instrumentene og senker aldri tempoet. I høst kom EP-en She’s Here Now, med tre nye låter. Tidligere har singlene «Drop» og «Make a Man» frest fra seg. Bandet er en liten energibombe som i februar tar med seg instrumentene til scener rundt om i England, for de som måtte ha anledning til å ta turen dit.

Emma Hegermann
Det selvtitulerte debutalbumet er rykende ferskt. Her serveres ni myke popviser med et drømmende vesen, både i tekster og melodier. Da singelen «Likegyldig kan universet være» ble omtalt i denne spalten i desember i fjor, ble den beskrevet på en måte som kan sies å oppsummere hele albumet: sjarmerende og småslækt om hvordan de nære ting kan være større enn hele universet. De har også gjort plass til en slentrende og deilig cover av en Jokke & Valentinerne-låt. Versjonen deres av «Ta meg med» glir rett inn i den slepne stilen de viser frem på resten av albumet.

Dakota
Nederlandsk drømmepop er sjelden vare i denne spalten. Låten «Icon» er en solid start for den sjangeren. Dakota bringer tankene til Warpaint, med sin rufsete trommerytme og en gitar som gjentar seg selv gjennom store deler av låten. Når vokalisten også ikler seg en St. Thomas-trøye i videoen, er det lett å skaffe seg norske fans.

Miya Folick
I høst kom hun med to nye låter, «God is a Woman» og «Pet Body». Disse følger opp Strange Darling, EP-debuten fra 2015. På EP-en viste hun at hun behersker å skape kontrastfylte stemninger. Åpningslåten «Talking with Strangers» begynner med forsiktig gitarklimpring og en drømmende atmosfære. Innen låten er over, har vi fått en forsmak på hennes røffere sider. Slik skifter hun mellom stemninger gjennom alle de åtte låtene hun hittil har sluppet, hele veien med overraskende melodiøse vendinger. I sentrum er stemmen, som hun vrenger over tidvis tunge basstoner. Folick kan minne en del om Angel Olsen i både stil og tone.

The Reptilian Brain
A Chemical Mind er bandets første EP, og det er en sterk debut som på noen måter minner om en mer poppete utgave av The Tallest Man on Earth. «Learn to Relieve» har et forfriskende temposkifte midtveis, der de brått drar over i velkjent Waterboys-stil. Denne låten gir et hint om at Samuel Askjer og kompani innehar et potensiale til å skape stor popmusikk. Så har også hjelpen kommet fra kyndig hold: Sjur Lyseid har mikset og mastret to av låtene, og via facebook-siden gjenkjenner jeg navnene til to bandmedlemmer fra Acres Wild på diverse instrumenter. Den første utgivelsen til The Reptilian Brain setter seg umiddelbart i øret.

Hurray for the Riff Raff
På sine to nyeste singler tar hun lange steg bort fra folk-soundet hun er kjent for. «Hungry Ghost» flyr av sted på rockevinger, og bassriffet som blåser gjennom hele låten er avhengighetsskapende. «Rican Beach» er også sterkt bassdrevet, med en skarp gitar som hevder slektskap til Bombino. Mer blues enn folk, og mer mystisk enn tidligere. I mars ventes det nye albumet, og det blir spennende å høre om dette er gjennomgangstonen på hele utgivelsen.