Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 3. februar 2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Beachheads albumdebuterer med melodiøs og energisk powerpop. Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Av: Bent Inge Hvitstein

Misty Coast
Den nye singelen «Heavy Head on a Body» føles som en drøm, der du blir fanget i et nett av ekko og saktegående toner. Her er den deilig vuggende sløvheten hovedelementet, der den tripper på tynne elektroniske tråder i ytterkanten av vokalen. Dette er singel nummer to fra et album som ventes å komme til høsten. Linn Frøkedal og Richard Myklebust hadde et godt år med The Megaphonic Thrift i 2016. Mye tyder på at de også i 2017 kan stå for en av oppturene i norsk musikk.

L. A. Witch
Singelen «Brian» er siste skudd på rockestammen til dette amerikanske bandet. De har tidligere gitt ut to EP-er, L. A. Witch i 2014 og Drive Your Car i 2016. Tidvis er dette ganske seige greier, ikke helt ulikt stilen Brian Jonestown Massacre har slentret seg gjennom karrieren med. Det er også fristende å tenke seg at det er slik Hope Sandoval og Mazzy Star ville låte, dersom de hadde skrudd om gitarene og økt tempoet et lite hakk. I sommer kommer debutalbumet til L. A. Witch, vi følger med.

Digvalley
Dette er et enmannsprosjekt, med Eirik Bøen Gravdal i rollen som den ene mannen. Nylig ga han ut singelen «I Gave You Love, You Kept On Dancing». Denne følger opp EP-en I Can’t Tell fra i fjor. Ambient og slepent, der vokalen må grave seg gjennom flere lag av lyd for å nå opp til overflaten. Lidelse og mørke i en myk innpakning. Senere i vår slipper Digvalley debutalbumet Void.

Hazel English
I høst kom EP-en Never Going Home. Det er melodiøst og fjongt når English setter i gang. Poprock av det klassiske slaget, der varme årstider påkalles når du lukker øynene. Gitar og trommer glir småskarpt gjennom låtene, over et teppe av stram bass, med små innslag av synth som fungerer som vanndråper på en sommerdag.

Beachheads
Så er det selvtitulerte debutalbumet endelig ute. En bassist (Marvin Nygaard) og en gitarist (Vidar Landa) fra Kvelertak har slått seg sammen med vokalist Børild Haughom og trommis Espen Kvaløy, og de har allerede flere singler bak seg, med spilletid på britisk radio. Menyen på Beachheads består av det vi har blitt kjent med gjennom singlene: hardtslående powerpop med raske gitarer og mengder med energiske utbrudd, men de viser her at de også evner å trekke tempoet ned med stil, på låter som «Give Me Some Love» og «Procession». Beachheads låner fra flere scener; både lett punk og mer popvennlige toner finner sin naturlige plass i låtene, og i særlig grad trekker de på britiske tradisjoner, der tidlig The Rifles dukker opp som et referansepunkt fra nyere tid. Høy intensitet i både musikk og tekster, med en vokal som uttrykker dette med en sterk nerve. Dette albumet blir nok å finne på noen lister ved utgangen av året.

Beatriz Marquez
Den cubanske sangerinnen har på sitt nye album samarbeidet med norske musikere. Gitarist Gunnar Andreas Berg møtte Marquez under en innspilling i Havanna, der veien mot albumet Palma Sola startet. Tekstene på albumet er skrevet av den avdøde cubanske poeten Nicolás Guillén. Tema i hans diktning er ofte fattigdom og undertrykkelse sett fra de svakes ståsted. Marquez er en merritert sangerinne på Cuba, der hun blant annet ble tildelt National Music Award i 2015. Dette albumet er et samarbeid mellom cubanske og norske musikere, med Berg som komponist. Sjangerbetegnelsen de selv bruker er «latinorsk».

Curvs
Debutalbumet til dette bandet er et verk som ikke lett kan sjangerdefineres. Hauntropics er navnet, og hvis jeg skal prøve meg på en beskrivelse av musikken, lander jeg på dette: electropicarock. Basstungt og elektronisk, men også med en betydelig mengde rockegrep. Sitar og indiske fløyter blandes med trommemaskiner og analoge synther, samt en rekke andre elementer, som til sammen danner et originalt og interessant musikalsk verk.

Michael Chapman
En veteran innen britisk folk; Chapman er 76 år og insisterer på at han aldri har spilt folk, men har fått merkelappen på grunn av at han spiller akustisk gitar. På det nye albumet 50 har han fått hjelp av Steve Gunn, som både spiller gitar og er produsent. Her er det med andre ord ikke bare akustiske gitarer som får utfolde seg. Tittelen viser til at det er 50 år siden Chapman debuterte som artist. Thurston Moore har oppgitt Chapman som en hovedinspirasjon, det samme har ferskere musikere som Ryley Walker, William Tyler (Lambchop og Silver Jews) og nevnte Gunn gjort. Det er med andre ord vel verdt å ta en titt i katalogen hans. Til tross for Chapmans alder og folk-merkelappen som har hengt ved en lang artistkarriere, er 50 høyst moderne folkrock, der Gunns bidrag spriter opp lydbildet.