Plateanmeldelse: Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars – «Gospel For Non-Believers»
Det er en varm og hjertelig velkomst som Olav Larsen og hans Alabama Rodeo Stars gir lytteren med de første lydene i «Where Were You?». En krystallren pianosekvens spilt sakte og forsiktig. Det er nesten som om man befinner seg i en intim, litt forfallen og forlatt pub rett før den skal stenges. En lett merkbar røykduft svever ennå i lokalet, som duften fra en eller annen gyllen væske fra de skotske øyene. Tenker man Tom Waits «Ol’ 55» fra Closing Time, så er man på rett spor. Men åpningssangen til Larsen blir raskt enda mer rørende, mye på grunn av teksten, der tittelspørsmålet rettes gjentatte ganger til en tydeligvis fraværende Gud.
Gud er heller ikke til stede i sang nummer to, som domineres av høyere trykk og et refreng med en noe ondsinnet stemning («he is a sinner…»). Glemt er puben og Tom Waits, og inn kommer Cadillac-biler, høystakker og cowboyhatter. «Sinner In Jesus Name» er en av platens mest kvikke spor, og et tegn på at gruppen fortsatt holder seg fast til country/bluegrass-tradisjonen. Dette, pluss den kristne tematikken, bekrefter det som albumomslaget avslører på en så elegant måte – gospel country.
Men snarere enn å tenke på ordet «gospel» i musikalsk sammenheng får albumtittelen meg til å fundere på dets opprinnelig betydning. Gospel For Non-Believers er en samling fortellinger om hvor komplisert, vanskelig og vakkert et menneskeliv kan være. På den måten ligger ikke dette langt fra Bibelens evangeliske beretninger. Her grubler man over militære konflikter, erkjenner eksistensens utfordringer i den lille, personlige skalaen og ber om lindring når Weltschmerz slår til som verst. Og riktignok settes ens tålmodighet på prøve.
Utfra dette er det ikke lett å gi noe entydig svar om Olav Larsens eget forhold til det religiøse. Det er ikke nødvendigvis viktig å besitte denne kunnskapen, men det er vanskelig ikke å tenke på det når man vandrer gjennom de enkelte komposisjonene. Fra «I Don’t Believe That Christ Will Appear» går man over til «Jesus Will Save You». Ikke minst dukker det opp en dialog med Jesus i en av de lydmessig rikeste komposisjonene, «My Old Friend Jesus». En akustisk versjon av sangen, spilt inn sammen med kun Anita Bekkeheien, gjør et meget positivt inntrykk og viser hvor kraftig et musikkstykke kan være, selv med minimale ressurser. Men det er albumversjonen som virkelig skiller seg ut med det varme Hammondorgel-underlaget, livlig mandolin, fiolin og diskrete trommelyder. Det innledende orgelsporet bærer dessuten et preg av messemusikk og setter tonen for den sjeldne samtalen i sangteksten. Dens «jeg» treffer en sliten og oppgitt Jesus på en lokal alkoholbutikk:
Well, I met my old friend Jesus
Down at the liquor store
He said:
Son, I’m tired, I can’t take this any more
Møtet leder til noen konklusjoner om menneskehetens åndelige form som ikke virker særlig optimistiske:
Well, it’s that time of the year again
When we celebrate your birth […]
Oh Lord, we fill our days with prayers
While we buy each other crap
Musikkformen og tekstinnholdet fremstår da blant annet som en utvei fra den overveldende kommersialiseringen av julen og kanskje livet generelt. Denne ideen om musikk som remedium finnes også i «Rebel In A Gospel Band» når Larsen synger:
I believe in the power of song
Gospel For Non-Believers, eller kanskje evangeliet etter Olav Larsen, rommer et helt spektrum av opplevelser og følelser. Selv om livets triste sider synes å ta opp mer plass her enn de andre, finnes det alltid – og det er et fellestrekk i Larsens musikk – glimt av håp. De åpenbarer seg gjennom hele platen: i de melankolske tonene i «Life Ain’t Sasy», i Anita Bekkeheiens engleaktige stemme og ikke minst i de direkte og enkle, men så fine og ærlige sangtekstene.
Tekst: Sebastian Jazdzewski
Saken er opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken.
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
Sjekk også:
Et av 2014s fineste countryalbum – Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars
Tiden går og Tom Waits
5 skiver bedre enn sitt rykte – Tom Waits: «Foreign affairs» (1977)
Avis som omslagskunst – Tom Waits – Heartattack and Vine (1980)
