Av: larsjunge Anmeldelser 9. februar 2017

Plateanmeldelse: Trojka – «I speilvendthet»

Artist: Trojka

Album: «I speilvendthet» (2017)

Plateselskap: Tik Records/Apollon Records

4/5

Bergensk fusion/progpop er i utgangspunktet veldig vanskelig å mislike. Spesielt når det brukes mye Moog synthesizere og jazzede breaks og skolerte løsninger. Vever falsett med kledelig skarre-R. Platen er spilt inn i studioet til Njål Paulsberg (Young Dreams) og har følgelig et veldig fresht lydbilde. De akustiske trommene låter akkurat passe prosessert. Fans av Øya-aktuelle BadBadNotGood vil nok sette pris på Trojkas uttrykk.

Trioer er alltid spennende. Denne trioens instrumentering består av trommer, (plekter)bass og ymse synthesizere. Knapt en gitar i sikte, med unntak av hist og pist på innspillingen («Alltid en gåte»), samt saksofon på et knippe av kuttene.

Dette er det jeg kaller bienale-pop og/eller vekttallspop (som et motstykke til tregrepsrock). Smalt, men veldig kult for de som faktisk digger denne type musikk.
Om man må komme med noen innvendinger, så må det bli vokalen. Veldig mange som ikke kommer fra Hordaland vil potensielt ha problemer med den. Tror jeg. Når det er sagt, er det altså ikke en breial, brekjeftet form for bergensk. Det er ikke som om det er en rødsprengt Hans-Wilhelm Steinfeldt som står og brøler inn i mikrofonen her. Mer som en slags spak og litt blodfattig Jan Eggum, om du skjønner. Pen bergensk. Typ Fana. Ikke Puddikken, som de sier, men det er mulig jeg tar skammelig feil. Uansett, poetiske tekster til tross: vokalen kan altså muligens bli en aldri så liten hindring for den fordomsfulle lytter.

For livstrette lyttere som har «hørt alt» før og har meterlange platesamlinger er Trojka etter all sansynlighet et kjærkomment tilskudd.