Konsertanmeldelse: Teenage Fanclub på Rockefeller
Tekst:Lars Junge Foto: Stian Schløsser Møller
Konsert: Teenage Fanclub
Oppvarmingsband: I Was A King
Sted: Rockefeller 13.02.2017
Årene går. Vi blir alle eldre. Fettet trekker sørover, mens tannkjøttet trekker nordover. Teenage Fanclubs roadie er hvitere i håret enn min farfar var da han bikket 90. For min egen del er det nå 22 år siden jeg oppdaget denne skotske gjengen med mesterverket «Grand Prix» i 1995. Jeg er fremdeles ikke i nærheten av å bli lei dette albumet, og dét er det ikke mange plater man kan si om etter så mange år. Platen står seg ualminnelig godt, antagelig på grunn av at den ikke har noen tidstypiske trekk ved seg. Det er clean, gitardrevet pop med flerstemt sang. Den kunne vært gitt ut i fjor.
De aldrende heltene spilte selvsagt ikke bare fra «Grand Prix» denne kvelden. De er jo på turné med sin nye, glitrende plate, «Here», som kom ut på høsten i fjor, 2016. I tillegg har de en rikholdig katalog å plukke fra.
Første og eneste gang undertegnede har sett Teenage Fanclub (før Oslo-konserten) var på Hulen i Bergen, på turnéen til albumet «Man-Made», som kom i 2005. Så vidt meg bekjent spilte de i Drammen så sent som i 2011, i kjølvannet av deres forrige plate, «Shadows». Jeg lekte med tanken på å ta turen, men slo det beklageligvis fra meg i frykt for buss for tog.
Uansett, de nye låtene fra albumet «Here» sitter som en kule. Det lyder som om de har spilt dem i hundre år. De kjennes og høres ut som klassisk Teenage Fanclub, selv om det ikke er mange månedene siden den kom ut. Dette er muligens den beste platen de har gitt ut siden tidligere nevnte «Grand Prix». Velsmurt gitarpop går aldri av moten. Det samme gjelder godt håndverk. Når det er nevnt, er jeg litt usikker på en del av de cheesy synth-lydene som keyboardisten legger over enkelte av låtene.
Alle i Teenage Fanclub kan synge, og bytter på det omtrent fra låt til låt, alt ettersom hvem som har skrevet låten. Som regel synger de på de låtene som de har skrevet selv, og korer på andre sine låter. Mye av magien ved Teenage Fanclub ligger nettopp i disse tre som korer gjennom alle låtene. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker sologitarist Raymond McGinleys låter best, eller om det er bassist Gerard Loves låter som rører meg ekstra. Ikke at det er noe galt med Norman Blakes låter, tvert imot, men om jeg MÅTTE velge, hadde det blitt McGinleys låter. Tror jeg.
Spesielt låtene fra «Grand Prix» er som hugget i sten. Jeg kjenner hver strofe, hver overtone i gitarsoloene langt ned genminnebanken min. Responsen fra publikum er også sterkest på disse låtene, kanskje fordi de har tydeligst signatur.
Det er noe konformt og på samme tid utrolig deilig i forutsigbarheten deres, og ikke minst elegansen i breaks og overganger. Dette uttrykket låt friskt på 90-tallet og det låter friskt i 2017. Låtene deres har samme effekt som å ta på seg en varm og god vinterjakke man er glad i. Lunt.
En annen ting som kan sies om Teenage Fanclub, er at dette er fornuftige menn i sin beste alder, som til tross for yrkesvalget *rockestjerne*, ikke er ødelagte av rus, og som følge har både energi og finmotorikk til å levere en konsert på høyeste nivå etter et langt liv i bransjen.
Lyden er knall hele konserten gjennom på Rockefeller. Synth er kanskje litt for høy i forhold til resten av lydbildet på enkelte av låtene, om vi kan tillate oss å pirke litt. Det er mye band- og bransjefolk på Rockefeller denne kvelden. Gamle helter som Teenage Fanclub trekker alltid folk. Spesielt når det er mange år siden sist de har gjestet byen. Selv på en iskald mandag i februar.
Det virker som de kjører mer eller mindre samme setliste hver kveld på denne turnéen. Iallfall spilte de «The Concept» og «Star Sign» fra «Bandwagonesque» i Oslo også. Og ikke minst avslutningslåten «Everything Flows» fra det smårufsete, men sjarmerende debutalbumet «A Catholic Education». De smeltet sammen gamle og nye låter på en sømløs måte, og det var kanskje ekstra kult at de avsluttet med den låta som kanskje gjorde dem for alvor kjent.
Konserten klokker inn på 1 time og 40 minutter. 20 minutter mindre enn Bergen (etter sigende, bergensere har en tendens til å skryte på seg litt ekstra), kvelden i forveien.
Like greit kanskje, med tanke på at publikum/undertegnede begynner å bli grå i luggen selv.
PS Høydarne for meg, denne kvelden, og sikkert flere andre, i tillegg til den mer renskårne «Grand Prix»-delen, var de utpenslede gitarøs-låtene «The Concept» & «Star Sign»fra «Bandwagonesque», og «Everything Flows», en låt fremført med både den nødvendige brodden og bittersøte melodiføringen på Rockefeller, en uslåelig combo i min bok. Ellers er jeg enig med Lars, en helhetlig og meget bra gjennomført konsert. / Victor Josefsen
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog
