Intervju med Inge Bremnes: – Jeg er veldig opptatt av formidling
Tekst: Bent Inge Hvitstein /Foto: Ivar Waage Johansen
Fredag 17. februar er en merkedag for Inge Bremnes. Det lille plateselskapet Drabant Music satser friskt på både etablerte og ferske norske artister, og Bremnes’ debutalbum Mellomspill er klart for slipp denne dagen. Singelen «Ikaros» ble omtalt her på musikkbloggen da den kom i november i fjor (se musikkvideo og link nederst i saken) og «Videre nu» ble sluppet for kort tid siden. Tidligere har han gitt ut noen enkeltlåter, samt en EP på engelsk, men dette er hans første utgivelse med merkelappen «godt, gammeldags album».
Inge Bremnes kommer fra Kvæfjord i Troms, der han har vokst opp i en familie som synes å ha fått utdelt et helt spesielt musikkgen. Likevel var det ingen selvfølge at han skulle bli musiker; den første store drømmen var å bli en keeperlegende. Det endelige skrittet inn i musikkverdenen tok han i ungdomsårene, etter først å ha forsøkt å imponere jentene med Metallica-låter. Uten å kjenne til keeperferdighetene hans, viser skolegang på prestisjefylte Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) og debutalbumet at han mest sannsynlig har valgt riktig karriere.
Vi har spurt Inge Bremnes om blant annet albumet, inspirasjonskilder og tidligere konsertopplevelser. Og selvsagt måtte vi innom hvordan det har vært å vokse opp i en av Norges mest kjente musikkfamilier.
Gratulerer med debutalbumet. Du har valgt å kalle det Mellomspill. Hva er bakgrunnen for albumtittelen?
– Tusen takk! Jeg synes at vi sjelden ser verdien av å holde seg i midten. Vi ser at de som skriker høyest, oftest blir hørt. Vi beregner suksessen ut ifra hvor vi har vært, kontra hvor vi skal. Vi kjeder oss på bussen på vei til jobb, savner sommeren for to år siden. Overgangene er liksom ikke så viktig. Mellomspill er en hyllest til overgangene i livet. Noen ganger er de fine, ofte er de ubehagelige. Med Mellomspill har jeg prøvd å få frem verdien i det som er i mellom der vi har vært og hvor vi skal. Det er tross alt i mellomspillene at livet i all hovedsak leves.
Du kommer fra en særdeles musikalsk familie. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen: faren din heter Ola og Kaja er storesøsteren din. I tillegg har du en tante som heter Kari og en onkel ved navn Lars. Hvordan var familieselskapene da du vokste opp? Var det allsang og gitarer og nordnorsk poesi døgnet rundt?
– Jeg liker å tro at vi har tilnærmet normale familieselskaper. Kanskje en litt lavere terskel for å plukke opp en gitar og synge en gammel Wenche Myhre-låt eller noe fra Bee Gees, noe som igjen kanskje har vært et påskudd for å begynne å spille et instrument. Absolutt veldig lite allsang og nordnorsk poesi døgnet rundt, vil jeg si.
Dette er altså debutalbumet ditt, men du har sunget og spilt lenge. Når skrev du din første låt? Har du visst hele livet at du skal bli musiker?
– Tok egentlig en liten stund før jeg fant ut av det. Fram til jeg var ca. tretten skulle jeg bli verdens neste keeperlegende. En liten stund skulle jeg bli forfatter, og ganske lenge ville jeg bli arkeolog. På ungdomsskolen tenkte jeg at det var en god idé å lære seg noen Metallica-låter for å imponere jentene i klassen. Funket ekstremt dårlig, men da hadde jeg liksom blitt bitt av basillen, så det var for sent å snu. Skrev vel min første låt i 15-16-årsalderen.
Hvor mye har faren din, og de andre musikerne i familien, betydd for din interesse for musikk? Har du og søsteren din drevet hverandre fremover, eller har det vært mye konkurranse mellom dere?
– Veldig lite konkurranse der i gården, altså! Alltid fått veldig mye støtte fra hele familien, uansett hva jeg hadde lyst til å holde på med. Jeg liker å tro at jeg snublet over musikkinteressen selv, men tror nok også at det skal litt til ikke å bli miljøskada av familien jeg har. Musikk har jo vært en naturlig del av min oppvekst, og jeg husker jeg syntes det var merkelig at kompisene mine ikke hadde minst to gitarer, ett piano, en banjo og en ukulele i huset sitt. På den andre siden har jeg kanskje ikke nødvendigvis involvert meg så voldsomt mye i hva pappa har drevet med. Det er jo på en måte jobben. Kanskje på samme måten som sønnen til en revisor ikke nødvendigvis begynner å grave i pappas gamle kvitteringer med stor iver og glede. Det har aldri vært noe press fra familien sin side når det kommer til å drive med musikk. Jeg fikk et veldig godt råd når jeg begynte å vise stor interesse for det, og det var: ikke følg en karriere i musikk med mindre du ikke klarer å la være. Det er noe jeg alltid har hatt i bakhodet, men jeg fant til slutt ut at jeg bare måtte prøve.
Du har bakgrunn fra LIPA, der du har tatt en bachelor i musikk. Kan du si noe om erfaringene du har gjort deg der?
– Det jeg syntes var interessant med LIPA var fokuset på å lære seg hvordan man skal overleve som musiker. Fokuset på å dyrke sin egen musikk, og bli så god som overhodet mulig på håndverket sitt, men samtidig enkle små ting som hvordan betale sin egen skatt, hvordan sette opp sin egen turné osv. Men jeg tror kanskje jeg har fått aller mest ut av folkene jeg møtte der. Bandet mitt, produsentene mine, manageren min, alle møtte jeg på LIPA. Det er så utrolig viktig å ha bra folk rundt deg som tror på deg og hjelper til med de tingene man ikke kan.
Hvem er din største kritiker? Deg selv, eller andre nære kollegaer, venner, familie?
– Det er nok meg selv, ja. Samtidig prøver jeg å balansere selvkritikken slik at den kommer på et konstruktivt tidspunkt. Man kan ikke sitte med et kritisk blikk midt i en kreativ prosess, men det kan være veldig lurt å redigere arbeidet sitt etter at man har laget det.
Er det en tanke bak rekkefølgen på låtene på Mellomspill? En mening du ønsker å få frem?
– Absolutt. Jeg hadde lyst til å ha en rød tråd gjennom hele plata, noe som skal være verd å høre på fra start til slutt. Håper jeg har fått det til! Kanskje litt uklokt i dagens streaming-verden der man oftest hører på enkeltlåter, men jeg savner slike plater i popmusikken.
Du har blant annet med tre korte instrumentale mellomspill, om jeg får låne det uttrykket. Hvilken funksjon har disse?
– Mellomspillene har jeg tenkt som små pusterom mellom låtene, og idéen er jo å understreke hvor viktig overganger kan være.
Inspirasjonen fra Jeff Buckley fremstår tydelig i musikken din, både i stemmebruk og noen steder i instrumentering og arrangement. Hvor bevisst er du deg eventuell likhet med dine inspirasjonskilder når du skriver låter? Tenker du noen ganger at «oi, dette var kanskje litt for inspirert av noe jeg har hørt før»?
– Tenker egentlig ikke så mye på det. Lager jeg noe som betyr noe for meg, så tror jeg ikke det har så mye å si at det likner litt på noe annet. All musikk er jo ihvertfall delvis basert på annen musikk, det er jo en av de tingene som gjør musikk så magisk. Hvor hadde Beatles vært uten Elvis Presley? Hvor hadde Elvis vært uten Robert Johnson? Det som betyr noe er om musikken er ekte for den som lager den, og for de som hører på. Men ja, det er ikke til å komme unna at Grace-plata til Jeff Buckley har blitt hørt en del på, for å si det sånn. Den er jo så sinnssvakt bra!
Bortsett fra Buckley, hvem er dine største musikalske inspirasjonskilder? Er du typen som går rundt og har idoler?
– Sigur Rós, Mew, Moddi, Kråkesølv, James Blake, Asgeir Trausti, Bon Iver, Jaga Jazzist, Matt Corby, Frank Ocean, Joni Mitchell blant annet. Kan få kraftige hangups på artister, men er ikke typen til å henge opp plakater på rommet.
Hva handler låtene dine om? Hvor personlige er tekstene?
– Umulig å svare på. Alt imellom alt og ingenting. Inntrykk, følelser, folk jeg ser på trikken, overganger, åpenbarelser. Kommer helt an på hvilke tekster. Noen kan være som små, skjøre fragmenter av det innerste i sjela, noen kan være en historie om en rar gammel mann jeg så på bussen.
Når vi er inne på tekstene, er det umulig å komme utenom vokalen; du synger på dialekten din. Hva betyr Nord-Norge for deg? Hvor mye av det bringer du med deg inn i musikken?
– Nord-Norge er jo veldig viktig for meg. Det er noe med nærheten, stemningen, naturen, folkene. Som Trygve Hoff sier; «Huset og fjellet og vannet og folket som leve her nord». Jeg spiller ofte rundt i distriktene, samfunnshus, stuer, naust og så videre. Det er noe helt eget med det. En gang spilte jeg for sanitetsforeninga i Langfjordbotn, åtte stykker i publikum, det var en herlig opplevelse. Eksemplarisk kake og kaffe hadde de også. Kanskje noe av det fineste med Nord-Norge er at de er så utrolig flinke til å ta vare på og bringe fram sine egne. Jeg har fått så mye støtte og oppbacking fra Nord-Norge og jeg er ufattelig takknemlig for det.
Hva er din hittil største opplevelse som artist?
– En liten konsert i en kirke ytterst på Sørøya. Et par av musikerne i bandet skulle kompe en 17 år gammel gutt i forbindelse med Sørøyrocken, en lokal festival. Snakket litt med han før konserten, og han sa at han planla å bli fisker etter videregående. Jeg hadde spilt kvelden før, og skulle ikke hjem før om et par dager, så jeg fikk hive meg med på kirkeorgel. Viser seg at den fyren har et av de sjukeste stemmetalentene jeg noen gang har hørt. Det ble en helt magisk konsert som jeg kommer til å ta med meg resten av livet.
Har du en scene du drømmer spesielt om å stå på? En festival, eller en spesiell konsertarena?
– En dag skal jeg spille på Nobels fredspriskonsert.
Hva mener du selv er din største styrke som musiker?
– Jeg liker å tro at jeg er ganske flink til å få kontakt med publikum. Jeg er ihvertfall veldig opptatt av formidling, og det er ekstremt viktig for meg å levere gode konsertopplevelser.
Og hvilke scener kan vi høre deg fra fremover?
– Jeg spiller på Parkteatret fredag 24. februar, det gleder jeg meg vilt mye til. Og så har vi planlagt en god turné rundt omkring det ganske land i månedene fremover. Planen er også en durabelig sommerturné. Elsker å dra rundt og møte folk, så håper det blir så mye som mulig.
Kommer du til å lese anmeldelsene av albumet?
– Det kommer an på om de er positive, hehe.
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
Sjekk også:
Videopremiere: Inge Bremnes – Ikaros
