Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 18. februar 2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Lilyer singeldebuterer med mild og drømmende pop. Vil du vite hva som ellers finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Av: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen / Foto: Pressebilde

Lekende Lett
Singel nummer to er ute. «Nike» høres ut som en fire minutters reklame for løpesko, men en fengende sådan, pakket inn i henslengt rap, slik bare klingende bergensere kan gjøre det. Tunge og mørke elektroniske striper er med på hele løpeturen.

Priests
Flere utenlandske musikkmagasin har allerede utropt dette bandet til årets utgave av Savages. Debutalbumet Nothing Feels Natural har mye av den samme råskapen i låtene, drevet frem av dyp bass og sinte trommer. Litt punk og en dæsj Debbie Harry-vokal finnes også her, iblandet skarpe gitarriff blir en gjennomgang av albumet en opplevelse du ikke går upåvirket fra. Hør på tekstene også, ingenting kjennes naturlig lenger.

Whalesharkattacks
Et ferskt prosjekt fra Viviana Vega, en multiinstrumentalist som har erfaring fra flere Oslo-band. «Gaslightin'» er navnet på debutsingelen hennes, og et debutalbum er ventet i løpet av året. På sin første låt serverer hun en mørk trip i et slags grenseland mellom blant annet rap og r’n’b. Eller, som hun selv beskriver det: 808-goth/dark RnB/MIDI-punk/nihilist-trap. Torsdag 23. februar kan du oppleve Whalesharkattacks live på arrangement Lyd på Munch Vol. 1, selvsagt på Munchmuseet.

Michael Rank
På sitt seneste album har han droppet Stag som vedheng til artistnavnet. Han har også fått god hjelp fra Heather McEntire, vokalisten i Mount Moriah. Red Hand er en sjarmerende samling låter i et bedagelig tempo. En fin kombinasjon av country og folk. Ranks grove stemme og McEntires lyse kler hverandre godt, og kan minne om andre gode vokalistpar i countryhistorien.

Me and the Julios
Ny singel fra et av nåtidens mest spennende norsksyngende rockeband. «Bare biologi» følger opp fjorårets «Norsk på fest» både tematisk og rytmisk. Et ungdommelig skråblikk på samfunnet, med fokus på forventninger og press unge blir pålagt i dag. Vokalist og tekstforfatter Sigurd Hollen Elgenes sier dette om låten: «Det kan være til hjelp å innse at dine verste nedturer og beste oppturer bare er nuller og enere som herjer gjennom maskineriet ditt i en bestemt rekkefølge. Man kan ikke overkomme sitt eget vesen, men man har hele livet på å lære seg å leve med det. Det er bare biologi».

Eliza Carthy & the Wayward Band
På albumet Big Machine får vi servert alt annet enn dagligdags musikk. Jeg skal ikke prøve å definere noen sjanger, de er innom både folk, klezmer, rock, pop, rap, folkemusikk og sikkert et par andre båser i tillegg. Eliza Carthy har med seg et orkester på tolv personer, der både strykere, trekkspill og blåsere får spille hovedroller underveis. Gitarer freser også fra seg, noen ganger alle instrumenter på en gang. Tidvis hektisk, men særdeles interessant for en som er opptatt av detaljer. Litt teateraktig på enkelte låter, følelsen av å overvære en kabaret dukker stadig opp. Men her finnes også rolige partier som gir lytteren noen pauser innimellom alle inntrykkene denne musikken skaper.

Mighty Magnolias
Fjorårets debutalbum Somewhere North of Somewhere ble først nylig kjent for undertegnede. Litt americana her, litt roots der, litt country bortenfor der igjen. De har en fin miks gjennom hele albumet, og det låter både røft og modent.

Yeah But No
Dette er en tysk duo, bestående av technoprodusent Douglas Greed og vokalist Fabian Kuss. De har bred erfaring innenfor hvert sitt felt, og for fire år siden startet de samarbeidet som nå har resultert i debutsingelen «Hold it All Back». Yeah But No byr på melodiøs elektronika.

Lilyer
Marte Solbakken gjemmer seg altså bak dette artistnavnet. Hun bor i Los Angeles, der hun blant annet har vært med i det gnistrende gode bandet WATERS (albumet «Out in the Light» er et høydepunkt fra siste tiår). Nå er hun ute med sin egen debutsingel «I Was on Your Side». En fin poplåt, med dempede synther som skaper et mildt og drømmende uttrykk.

Menace Beach
Lemon Memory er album nummer to fra dette britiske bandet. De er glade i å tråkke på gitarpedalene, og har laget en herlig smågrøtete lydsamling. Gitarene sendes av og til i andre retninger enn melodi og vokal, noe som for mange vil anses som et sjarmerende trekk. Mann og dame bytter på å synge, noe som ikke er helt fremmed blant band innenfor denne avstikkeren i moderne rock. Et av årets hittil friskeste album.