Av: Victor Josefsen Anmeldelser 15. mars 2017

Plateanmeldelse: Burning Motherfuckers – «This Century»

Artist: Burning Motherfuckers

Album: «This Century» (2017)

Plateselskap: Selvutgitt

I denne bloggen «hauser» vi stadig opp nye utøvere der superlativene noen ganger løper løpsk. Med rette – for 2016, og så langt 2017, har vært et særdeles sterkt år for ny norsk musikk. Ordet «flink» oppsummerer mange av de nye utøverne som kommer opp. Flink teknisk, flink performance og flink musikk. Og da mener jeg FLINK. Flere av artistene har nok, før de inntar konsertscener som by:Larm, stått timevis foran speilet på studenthybelen og øvd seg på sceneposeringer og vokalakrobatikk. Man setter alle kluter til for å få alt til å stemme, og for å skille seg ut fra den gemene hop. Og det gir jo resultater, i form av gode konserter og utgivelser av singler, EP-er og album.

Og nå er turen kommet til å hause opp ikke fullt så ferske Burning Motherfuckers. Burning Motherfuckers, aka Øystein Monsen og Thomas Eggum, følger endelig opp sin egenrådige og kompromissløse debut-EP fra 2012 med plata This Century. Det første som slår meg er hvor befriende det er med norske band som Burning Motherfuckers, som bare kjører på med sin egen greie uten tanke om innpass i A-lista til P3. For all del, ingenting gærent med det, og for alt jeg vet kan det være et av målene deres. Uansett, å høre Burning Motherfuckers gir meg samme feelinga som når jeg lytter til refrenget til G.G. Allins’ «Shoot, Knife, Strangle, Beat & Crucify», og det går slik: We are the real rock ‘n’ roll underground. Fandenivoldsk.

Burning Motherfuckers er like intense som på debut-EP’en, selv på sitt mest strukturerte, som på «I’m Your Lion», der kraut & post-punk-elementene er mye tydeligere, og der de heftige utbruddene porsjoneres ut etter hvert som låta skrider frem. På sitt ypperste innehar Burning Motherfuckers en intensitet og (ur)kraft få andre toucher i Norge, kanskje med unntak av band som Årabrot, Shevils og Kollwitz. Basisen er konsentrert energi, klaustrofobisk men samtidig forløsende, kaotisk men samtidig musikalsk. Burning Motherfuckers er i sitt ess når de kjører på alt hva remmer og tøy (og galskap) kan holde, innkapslet i grøtete 90’s sound. Som i «Bush», eller når de turer fram med utbruddene som utgjør crescendo i låtene. Soundet er ikke så ulikt hva PJ Harvey drev med tidlig i sin karrière, som min kollega Jorun påpekte. Selv tenker jeg en tilbakevending til den fortettede energien, i positiv forstand, fra alskens Amphetamine Reptile-band, og/eller den ubehøvla energien Pixies skapte på åtti- og nittitallet (som motherfuckerne selv refererer til). På nevnte «Bush» tar de for øvrig et Dinosaur Jr.-grep, slik J. Mascis og co. gjorde det på The Cure-coveren «Just Like Heaven» – altså kutter låta like før slutt. I Burning Motherfuckers tilfelle brytes låta tvert av med fuglekvitter.

Intensiteten er til stede på alle låtene i mer eller mindre grad, ulmende over, i og under rytmene. Men Burning Motherfuckers er som nevnt på topp når de slipper kreftene løs, og ikke tøyler dem, som ut i låta «Ice Princess». På den annen side, uten de mer «laidbacke» partiene ville ikke utbruddene blitt like effektfulle. Flere av de mer rolige partiene er medrivende de også, på sin måte, og på tittellåta «This Century» staker de også ut en ny, spennende og utforskende kurs.

Det hele er mikset av Eystein Hopland fra eksellente Sister Rain (som for øvrig er en hyppig gjest på hovedbibliotekets musikkavdeling).

Alt i alt gir jeg This Centrury! karakteren 5-. Dog, de ypperste låtene/passasjene står til en klar femmer.

Meget bra albumcover tegnet av Bjørn Harnes Eggum.

PS: Kenneth Amundsen som tok opp trommene, og selv er en dyktig trommis, har siste året vært fast bassist for Le Corbeau. Le Corbeau jobber med ikke mindre enn tre nye skiver nå, og håper på å få gitt dem ut samtidig. Verdt å følge med på!