Av: Victor Josefsen Intervjuer 17. mars 2017

Min platesamling: Egon Holstad

Denne gangen er turen kommet til Egon Holstad, for tiden skribent i avisa iTromsø, der han også skriver om musikk under vignetten Feedback, sjekk f.eks. saka «Her er tidenes 10 beste singler fra Australia, anbefales. Vi må også få med at Egon har drevet en sagnomsust platesjappe i Tromsø med samme navn som musikksidene, Feedback altså.

 Av: Victor Josefsen / Foto: Privat

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Jeg har ikke for vane å skjemmes. Og musikk jeg har kjøpt selv, er jo musikk jeg i utgangspunktet ville ha. Men jeg husker en gang jeg våknet opp og så laptopen min i stua stå ved siden av to flasker vin, helt uten at jeg klarte å erindre noen verdens ting av kvelden før, bortsett fra at jeg hadde gått hjem fordi jeg følte jeg hadde fått nok. Så mye for selvinnsikten, liksom.
Da jeg sjekket mail var det over 60 mailer i innboksen, fra henholdsvis eBay og PayPal. Erindret bare vagt at jeg hadde sittet alene, spilt musikk og småflirt ved maskina. Ikke rart, for jeg hadde brukt over halvparten av feriepengene mine på skiver og annet tullball. Og, klart, de 15-20 skivene jeg hadde kjøpt med afrikansk garasjerock fra sekstitallet er ikke akkurat ihjelspilte plater. På den andre siden, hvem blir ikke glad av å bla forbi «Surf and psych howlers from the vaults of African colonies» i sin egen samling? Jeg hadde også kjøpt en samleplate som het «No artists – a Tribute to Billy Joel», en hyllest til Billy Joel, gitt ut på amerikanske Skyclad. Det er en hel LP på gjennomsiktig vinyl, med total stillhet. Hahaha! Men skjemmes? Nei, dét skulle tatt seg ut. Elsker alle platene mine.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Hvis det er i betydningen «Den første skiva jeg kjøpte på vinyl» fordi jeg ville ha den, er det KISS’ «Unmasked», en vårdag i 1980, da jeg var 8 år. Hadde allerede flere kassetter med dem, men da denne kom ut, fulgte det med en plakat i vinylutgaven, så da ble det å kjøpe den på Platebar’n på Fauske, for 65 kroner. I New York hadde de gatebarn. På Fauske hadde vi platebarn. Jeg var et lykkelig platebarn den dagen, selv om det tok meg noen år å vedkjenne at skiva var ei slapp og overprodusert discoplate, med tilnærmet null musikalsk verdi. Men KISS var viktige i en periode, og de har vel således alltid ytt en viss innflytelse på mine videre valg. Sikkert på både godt og vondt.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Jeg har trøbbel med å tro på folk som sier at det er ett enkelt album som har forårsaket en livsstil. Jeg liker dessuten å tro at jeg er sammensatt av mer enn bare musikk. Den skiva som i størst grad har ommøblert hodet mitt vil uansett alltid være «Fun House» (1970) av The Stooges. Har fortsatt til gode å høre bedre musikk, og jeg er konstant misunnelig på dem som skal få oppleve dette for første gang. Hører fortsatt på skiva et tosifret antall ganger i året.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Se forrige svar.

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Ja, en haug av dem. Både band og soloartister, for ikke å glemme flere plateselskap. Den som arver skivene mine kommer til å bli temmelig rik.

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Har alle sjutommerne mine over en hel vegg i stua. Kona mi er raus. LP-ene står i naborommet, men de 60 000 CD-ene er pakket ned i fukttette plastesker, der de fleste av dem er lagt manuelt over i iTunes, med to backup-versjoner på sånne eksterne harddisker. Har et eget system på LP og sjutommere som bare jeg finner frem i. Har også noen hyller med titommere, som jeg av en eller annen grunn bestemte meg for separere fra resten.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Gatefold-førstepressinga av nevnte «Fun House», «Our Mother the Mountain» av Townes Van Zandt og Roky Ericksons «The Evil One». Jeg vil overleve lenge bare på de tre skivene. Fuck Putin!

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag?

– Jeg foretrekker jo vinyl, men det vil være å ljuge å si annet enn strømming og digitale filer på telefonen min, da jeg hører på musikk hele dagen, på vei til jobb, på jobb og på vei hjem fra jobb. På kveldene – i hvert fall midt i uka – hører jeg lite på musikk.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?
– Synes fortsatt det er veldig vondt, på en bra måte, å høre på My Midnight Creeps-skiva «Histamin». Samme med «The Mystery of Love Is Greater Than the Mystery of Death» av Jackie Leven. Melankolien er nok forårsaket av ei salig blanding av personlige emosjoner og skivenes frittstående genialitet. Har i grunnen mange slike skiver. Alltid vanskelig å fragmentere hva som skyldes musikken isolert sett, og opplevelser knyttet til spesifikke episoder og personer/relasjoner.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– Jeg klarer ikke å hate musikk som ligger for langt unna smaken min, for det er jo bare å ignorere. Da er det verre med band og artister som ligger såpass nært meg at jeg enten liker noe av det andre de har gjort, eller at de likes av mange jeg kjenner som jeg (nesten) deler smak med. I sakens anledning er det for øvrig morsomt å se hvor forbanna hårsåre folk er når deres egne babyer blir slaktet. Har aldri skjønt dette, jeg. Er folk virkelig så mentalt pinglete at de ikke tåler at andre ikke digger det de selv gjør? Selv ber jeg overhodet ikke om noen form for anerkjennelse eller velsignelse av min egen smak, og jeg ler hånlig inni meg når jeg ser at andre misliker noen jeg selv digger. For det er jo artig å krangle om musikk! De som ikke liker dét kan heller holde seg i okkulte og lukkede forum på nettet. Ha det bra, feige tusseladder. Med dét bakteppet blir det disse:
1: «Alive» med Pearl Jam. Lyden av total meningsløshet. Liksomrock uten verken hjerte, hjerne eller baller, og én av disse faktorene må være til stede for at det skal appellere til meg. Pearl Jam har – generelt sett – ingen av delene. «Alive» får være symbolet på alt jeg ikke liker med dette bandet.
2: Jeff Buckley «Hallelujah». For en helt enormt enerverende sytkuk. Ikke var han spesielt god til å svømme heller. Hele den «Grace»-skiva er en sammenhengende hjerneblødning av et album jeg har plaget meg selv altfor mye for å få til å like, men der jeg har mislyktes hver eneste gang. Og bare tenk på all faenskapet denne låten har forårsaket i ettertid! Stakkars Leonard Cohen. Han kunne umulig visst hva han satte i gang. Jeg tenner et lys for Leonard.
3: «Walk of Life» av Dire Straits gir meg eksem, og særlig hvis videoen attpåtil avspilles samtidig. Her kan samme bands trøstesløst kjedelig og dumme «Calling Elvis» sees på som en underbyggende bonus. Stakkars Elvis.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Jeg kommer aldri til å sette på «Nevermind» fra A til Å, til tross for at den der og da var veldig definerende og viktig for meg. At jeg var DJ på hele nittitallet gjorde nok også sitt. Samme med den selvtitulerte debuten til Violent Femmes, av samme grunn. Og jeg ble helt sjokkert over hvor hardt tidens tann har fart med skivene til Imperiet, med tanke på hvor godt jeg likte dem. Heldigvis har Ebba Grön overlevd seg selv.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Mest oppskrytte: Beach Boys. For et utålelig, klissete, masete og enerverende vokalbonanza. Jeg tror egentlig ikke på dem som sier de elsker Beach Boys. Det skyldes nok enten at de bare kødder med meg, som jo er ganske artig siden jeg da går fem på spøken deres, eller at folk bare har dårlig smak. Håper på det første, kjenner jeg. Og frykter det siste.
– Mest undervurdert: Gene Clarks soloskiver. Bedre enn alt The Byrds gjorde, og jeg elsker The Byrds. Bedre enn alt Gram Parsons gjorde, og jeg elsker Gram Parsons. Bedre enn alt David Crosby, Roger McGuinn og Chris Hillman har gjort. Og de liker jeg ganske godt. Vil således benytte anledningen til å minne om at de også hadde et medlem som faktisk het Gene Parsons. Han var hjeller ikke bedre enn Gene Clark. «No Other» (1974) er ei av de 10 beste skivene som er laget.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Jeg møtte noen svenske jenter den siste dagen på Roskilde i 1993. De var veldig søte og sa de skulle på konsert med engelske The Auteurs, som nettopp hadde sluppet debuten «New Wave». Jeg hadde ikke hørt dem, og i stedet for å høre på dem, lot jeg som jeg visste hva det var, prøvde å imponere og kalte det derfor britisk hype. Så dro jeg heller og så på Jim Rose Circus Side Show, der en fyr løftet et strykejern med kuken.
Det der var en eller annen slags verdensrekord i å være dust. Er sikker på at de svenske jentene den dag snakker om han steindumme nordbaggen de møtte på Roskilde for 24 år siden. Det er i det hele tatt deprimerende å se gjennom programmene fra de 10 gangene jeg var på Roskilde, og se alt jeg kunne sett, men lot være å se eller bortprioriterte mot dårligere valg, men slik selvpining har sjelden noe for seg.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Når jeg bestemmer selv, er det alltid humøret som definerer valget av musikk, og ikke omvendt. Musikk er akkurat som alkohol, der den stemningen jeg er i bare forsterkes av musikk. Og musikk er jo en eller annen form for rusmisbruk, iallfall i mitt liv. Sikkert derfor jeg aldri har prøvd knark, da det holder i massevis med musikk, og maks i kombo med alkohol. Jeg tør ikke annet.

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Pink Floyds «Dark Side of the Moon». En av mine mest bisarre lytteropplevelser. Broren min hadde kjøpt en bunke brukte Pink Floyd-skiver av en kjenning, og mye av det gikk ned på høykant. Spesielt skivene «The Wall» og «Wish You Were Here» gikk mye rundt på tallerkenen. Men det var «Dark Side of the Moon» som visstnok virkelig skulle dra skinnet av pølsa. For en sprø illusjon. Og for et helt meningsløst kjedelig album. Her snakker vi i beste fall mild napping i albueskinnet. Plata er helt uten høydepunkter, selv om mange muligens vil trekke frem «Money». Og det må ingen gjøre.
«Money» brukes alltid til å tonesette dølle økonomisaker på Dagsrevyen, når de som sitter og klipper programmet er menn over 40 som ikke har kjøpt ei eneste plate med utgivelsesdato etter 1973. Jeg ser for meg nærbilder av pengesedler som trykkes, stemmen til Olav Gran-Olsson, nyheter jeg ikke skjønner eller forstår og lyden av Pink Floyd. Og trangen til å drikke sprit og utøve blind vold på bussen.

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Nei, egentlig ikke. I dag får man jo tak i absolutt alt, som er både kult og trist. Kult, fordi det er gøy å kunne høre på alt man vil. Kjedelig, fordi noe av magien bak det å lete er borte. Men jeg har noen autosøk på eBay og Discogs, for eksempel etter de første skivene til Dan Sartain. Og hvis noen har lyst til å gi meg The Iguanas-singelen «Mona» fra 1965, der Iggy spiller trommer, tar jeg mer enn gjerne imot den. Men jeg gidder ikke å betale flere tusen for en singel, når jeg attpåtil har låten.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Det vet jeg rett og slett ikke, for jeg har jo ikke tenkt å selge skivene mine uansett. Å sitte med Record Collector for å finne ut hva mine egne skiver – som jeg ikke skal selge – er verdt er elendig bruk av tid i mitt hode. Det blir jo som å gå på tvilsomme nettsider for å se hvor mye du får solgt organene til dine barn for. Direkte umoralsk, spør dere meg. Drev jo platesjappe i 10 år, og har jobbet som musikkjournalist i enda flere år, samt at jeg booket band og også ga ut singler, så jeg sitter jo på en del sjeldne promoeksemplarer, førstepressinger, debutsingler osv. fra de siste noen og tjue årene.

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– Kommer helt an på hvilket humør jeg er i.
Glad og uthvilt: Ei skive med Baby Woodrose. Det blir aldri feil med Baby Woodrose.
Bakfull og redd: «The Night Before» av Lee Hazlewood
Bakfull og rasende: «Nowhere to Go» av The Good The Bad and The Zuglys.
Sterkt suicidal, med en intens trang til selvskading: «Sunday People» av The Monroes.

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– En crowdfunda repressing av debutplata til det tromsøbaserte bandet Taliban Airways. Den kommende skiva til Colter Wall er dritbra, og den skal jeg kjøpe 10 eksemplarer av på vinyl og gi bort. Sånn, da vet alle jeg kjenner hva de får i julegave.

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Jeg er helt uinteressert i hifi, sånn utover at det er nogenlunde funksjonelt, og anlegget er kraftig nok til å være i stand til å sjenere naboer. Sånne folk som sitter og hører på musikk midt på natta, for at strømforsyningene da er mer stabile, på dritdyre platespillere som står oppå digre marmorblokker, tror jeg ikke er glad i musikk. De liker bare «god lyd», og hører utelukkende på OMR-versjoner av sen Pink Floyd eller skiver utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Stakkars jævler.

21. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Har brukt noen formuer på blader, aviser og magasiner opp gjennom, men det har blitt mindre av det med årene. På nett følger jeg alt fra Rolling Stone og No Depression til Klassekampen, Nye Takter og DN, men jeg savner ett eller flere steder jeg kan gå inn og bli fortalt om masse bra jeg ikke ante at fantes, samt omtaler av det jeg også digger. Å kjøpe Mojo for å lese nok en dybdesak om The Doors eller Bob Dylan orker jeg ikke. Håper i så måte at Feedback-sidene hos oss i iTromsø kan være et lite spretthopp inn i helga for noen der ute. Da blir vi i så fall glade.

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog

Les også:

Min platesamling: Kristian Stockhaus

Min platesamling: Ando Woltmann

Min platesamling: Sondre Lerche

Min platesamling: Kristian Kallevik

Min platesamling: Tor Tessem

Min platesamling: Finn Bjelke

Min platesamling: Kristopher Schau

Min platesamling: Sverre Knudsen

Min platesamling: Julie Forchhammer

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez