Av: larsjunge Anmeldelser 27. mars 2017

Plateanmeldelse: Kelly Lee Owens – «Kelly Lee Owens»

Artist: Kelly Lee Owens

Album: «Kelly Lee Owens» (2017)

Plateselskap: Smalltown Supersound

Britiske Kelly Lee Owens selvtitulerte debutalbum er en aldri så liten oppvisning i deilig minimal techno. Det låter stort, type tørrdokk eller plateverksted, og det høres ut som noe som kunne blitt sluppet på det tyske plateselskapet Kompakt i større grad enn norske Smalltown Supersound. Minimal EDM, kan man kanskje kalle dette? Ikke sånn idiotisk, amerikansk Skrillex-EDM, dette er smartere, typ arkitektkontor-techno. Dette er bienale-techno. Og ikke minst: særs behagelig å lytte til. Konsentrasjonsmusikk. Full fokus. Ser for meg at det også kunne funket på en en Karl Lagerfeld-visning. Men Kelly Lee Owens låter likevel ikke (is)kaldt. Merkelig nok. Kjølig, men ikke kaldt. Sjekk bare låten «Lucid». Det er en dråpe rødt i lydbildet her. Det mye bruk av ekko og romklang på platen.

Denne platen vil ikke funke på et lite jazzanlegg. Her snakker vi JBL PA-anlegg på full blæst for å få utbytte. Det låter likevel meget plush i mine Sony MDR-1A hodetelefoner. Man trenger bass. Mye basss, hele spekteret av bass med sub-bass og hele veien opp til mellomtone. Dog ikke raus og løs bass slik man gjerne kan få i mer rimelige typer headset.

Denne platen kan by på bassmassasje for ørene dersom man bruker riktig utstyr. Owens har tidligere gitt ut en EP på Smalltown Supersound, «Oleic» i 2016. Når man hører hennes lyse, søvnige stemme tenker man av en eller annen grunn på Jenny Hval, og sannelig, Jenny Hval bidrar piskede meg på det ene sporet («Anxi»).