De kvinnelige pionerene innen utviklingen av elektronisk musikk
Av: Pia Fjeld Møller Johansen
Først ut er Daphne Oram. Hun ble født i 1925 og var en av de viktigste komponistene innen utviklingen av elektronisk musikk. Oram kan ses på som en av pionerene innen det som på 1950-tallet (fra 1948) ble omtalt som musique concrète, eller konkret musikk. Enkelt forklart er dette musikk laget med (opptak av) lyder fra virkeligheten. Denne musikken forbindes ofte med komponisten Pierre Schaeffer, siden det var han som “oppdaget” den, men det var altså flere stemmer som opererte innenfor den elektroakustiske sjangeren. Og blant dem finner vi Orams. Daphne studerte musikk og elektronikk, noe som på hennes tid var en nokså mannsdominert arena. Etter studiene fikk hun jobb i BBC som det som på engelsk kalles “balancing engineer” og hadde ansvaret for å mikse live-konsertopptak. Ikke lenge etterpå, da opptaksteknikken kom på starten av 1950-tallet, fikk Oram blod på tann og begynte å eksperimentere med lyd. Hun oppdaget muligheten til ikke bare å ta opptak av allerede eksisterende lyder, men også bruke opptakene i komposisjonsarbeidet, og dermed skape en helt ny musikk: En elektronisk musikk med utgangspunkt i hverdagslyder.
Daphne Oram ble født i 1925 og var en av de viktigste komponistene innen utviklingen av elektronisk musikk.
Daphne Oram var, sammen med Desmond Briscoe, med på å starte opp The BBC Radiophonic Workshop i 1957, men forlot studioet allerede i 1959 på grunn av uenigheter om ambisjoner. Derfor satte hun opp sitt eget studio, fortsatte sine musikalske lydeksperimenter der, og utviklet blant annet Oramics*.
*Not only is this one of the earliest forms of electronic sound synthesis, it is noteworthy for being audiovisual in nature – i.e. the composer draws onto a synchronised set of ten 35mm film strips which overlay a series of photo-electric cells, generating electrical charges to control amplitude, timbre, frequency and duration. (Hentet fra: http://daphneoram.org/daphne/)
Vil du lese mer om Daphne Oram er denne nettsiden verdt et besøk: http://daphneoram.org/ Eventuelt kan du sjekke ut boken Daphne Oram – An Individual Note of Music, Sound and Electronics.
Johanna Beyers «Music Of The Spheres» [1938] er det første kjente verket skrevet av en kvinnelig komponist for elektroniske instrumenter.
Det er ikke bare Daphne Oram som var tidlig ute med å eksperimentere med elektronisk lyd. Delia Derbyshire, født i 1937, som også hadde tilknytning BBC, er kanskje mest kjent for å ha komponert temamusikken til TV-serien Doctor Who, men i spillelisten vi har laget kan du få høre annen musikk fra hennes kreative lydforming. Mer informasjon om Derbyshire finner du her: http://www.delia-derbyshire.org/ og i BBC Radiophonic Workshop (se også under).
For Deliaografi, sjekk ut: http://www.delia-derbyshire.org/deliaography.php
Johanna Magdalena Beyer ble født i Tyskland i 1888. Hun studerte blant annet piano, sang og dans, musikkteori og kontrapunkt ved Deutscher Konservatorien und Musikseminare. Noen år senere, på slutten av 1920-tallet fullførte hun hele to utdanninger ved Mannes College of Music, USA. I USA ble hun kjent med kunstnere som John Cage og Jessie Beatz, hvor førstnevnte også fremførte hennes musikk, nærmere bestemt to satser fra «Three Movements for Percussion». Johanna Beyers «Music Of The Spheres» [1938] er det første kjente verket skrevet av en kvinnelig komponist for elektroniske instrumenter. Beyer døde i USA i 1944.
For mer informasjon om Beyer (og andre spennende kunstnere), gi denne siden et besøk: http://www.electrospectivemusic.com/johanna-m-beyer-1888-1944/
Kilder:
http://daphneoram.org/daphne/
http://daphneoram.org/
http://www.delia-derbyshire.org/
http://www.electrospectivemusic.com/johanna-m-beyer-1888-1944/
Bildet av Daphne Oram er hentet fra: http://daphneoram.org/daphne/
Saken er hentet fra Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog
Mer om BBC Radiophonic Workshop og Delia Derbyshire
Fra 1958 til 1998 lagde BBCs Radiophonic Workshop lydeffekter og musikk til radio og tv. Disse radiofoniske eksperimentene gjorde dem til pionerer innen utviklingen av elektronisk musikk.
Lyden av skinkeost på tube
Det er lett å glemme at noen faktisk lager reklamemusikk. Såkalte jingles. Eller at noen har lagd Windows-lydene og vignetten til Dagsrevyen. Microsoft Windows Theme (fra 1995) ble faktisk komponert av Brian Eno(!), som trolig tok seg godt betalt for oppdraget. Men ellers lever slike musikere i skyggen av musikken, som igjen lever i skyggen av det de er komponert for (som kan være alt fra knekkebrød, den nyeste modellen av Toyota Prius, eller en radiodokumentar om Knut Hamsun).
I tråd med dette forsøker musikken sjelden å flippe ut, men marsjerer i takt med oppdraget. Og naturligvis vil de færreste finne det særlig meningsfylt å lage musikk til skinkeost på tube. Men som i alle sjangre er det alltid noen som skiller seg ut – noen som har en overflod av kreativitet som de ikke får utløp for andre steder, og som da, komisk nok, kan bli det fantastiske lydbildet til låsolje, frokostblanding eller Baltimore Gas & Electric Company:
Lydklippet ovenfor er av Raymond Scott, og tilhører altså en reklame for Baltimore Gas & Electric Company, fra 1962. I tillegg til Raymond Scott er det særlig BBCs Radiophonic Workshop som skiller seg ut. Både Scott og musikerne i Workshop var langt forut for sin tid. Og selv om de sjelden blir kreditert for sin innsats var de sentrale i utviklingen av elektronisk musikk, noe f.eks. Philip Glass, Brian Eno, Kraftwerk og Pink Floyd (både med og uten Syd Barrett) kunne skrevet under på.
BBC Radiophonic Workshop
BBCs Radiophonic Workshop var altså et av BBCs etter hvert legendariske lydlaboratorium. Fra 1958 til 1998 lagde de lydeffekter og musikk til radio og tv. Workshopen har i løpet av de siste par tiårene fått en liten renessanse med spilletid på BBC6 Music (for øvrig en veldig god radiokanal), og utgivelser på de nerdete Trunk Records og Finders Keepers. I tillegg har de stadig oftere blitt fremhevet som viktige inspirasjonskilder, f.eks. av elektropoppere som Broadcast, Stereolab og Portishead.
Delia Derbyshire
Delia Derbyshire er i mine ører en av workshopens mest kreative. Samtidig har hun en underlig og herlig teft for melodier.
Den i sin tid banebrytende kombinasjonen av kommersielle melodilinjer og elektroniske lydeffekter kommer kanskje tydeligst til uttrykk i den fantastiske, og da mener jeg virkelig FANTASTISKE, Ziwzih Ziwzih OO-OO-OO (fra 1968). På en forskrudd måte er den fremdeles så forut for sin tid at jeg får frysninger hver gang jeg hører den. På samme måte som Kraftwerk kunne vært musikk for og av roboter, kunne Ziwzih vært lagd på en annen planet, av en menneskelignende rase med en litt, men bare litt, annerledes utviklingshistorie.
Andre Derbyshire-favoritter er albumet An Electric Storm (et samarbeidsprosjekt med gruppen White Noise, fra 1968), som tilørelatende kunne vært lagd av et elektropopband fra 00-tallet. Og Moogies Bloogies, som låter som om Syd Barrett har forvillet seg inn i feil studio, kneppet opp skjorten, strammet slipset og etterlatt seg en liten melodisk signatur / hyllest til lydteknikerne i BBC.
Ellers er Derbyshire kanskje mest kjent for kjenningsmelodien til tv-serien Doctor Who:
Da Derbyshire døde i 2003, ulykkelig og alkoholisert, ble det funnet 267 reel-to-reels på loftet hennes. For det meste upublisert materiale. Disse blir langsomt men sikkert restaurert, og gitt ut i små, men fantastiske drypp.
Roll over Vivaldi, dig these…
The Seasons var et samarbeidsprosjekt mellom poetene 
Ronald Duncan, Derek Bowskill og David Cain (en av musikerne i Radiophonic Workshop). Albumet har 17 spor – ett for hver måned, ett for hver årstid, og ett for hele året – hvor noe som ligner dikt akkompagneres av lydeffekter/melodier som lager et lydbilde til den enkelte måned eller årstid.
En av mine favoritter er February – et lite mesterverk. Sært. Veldig sært. Men uforglemmelig om du virkelig våger å lytte. Og glem soundtracket til Haisommer og Psycho. Denne lyriske fremstilling av vinteren er det skumleste jeg har hørt! Sangen stenger deg liksom inne i vinteren som inni en av disse små kulene man kan riste slik at snølignende flak virvles opp. Som om du plutselig er en miniatyrisk Caprinodukke i en Kafkaesk barnefilm hvor det snør og snør.
Utrolig nok skulle prosjektet være et kunstpedagogisk prosjekt rettet mot barn. Men de kunne like gjerne vært i en art brut-antologi. Og da som terapeutiske verk av tvangsinnlagte.
Saken er tidligere publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus
Tekst: Christian Tønnessen
Sjekk også::
Historien bak oppstartslyden til Windows 95
Brian Eno leder Punkt 2012
Krautrock – Vilje til eksperimentering
Kraftwerk rundet av Roskilde 2013
Øya 2013: Kraftwerk – Et interessant dypdykk i gruppas ideologi
Minimalisme i form av Philip Glass kan være passende
Øya 2016 – Oslo Sinfonietta spiller Steve Reich
Philip Glass sitt Mishima soundtrack
Det repetitative og motiviske fellestrekk med musikken til samtidskomponistene Steve Reich og Philip Glass
Plateanmeldelse: Art Brut – «It’s a Bit Complicated»
