Av: Bent Inge Hvitstein Anbefalinger 24. mai 2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Carmen Villain gir oss en silkemyk forsmak på EP-en «Planetarium». Vil du vite hva som ellers finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips.

Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto: Foto: Signe Luksengard

Benedicte Brænden – Album: Blood on Your Hands
Det ligger en støvete aura over hennes andre album. Her trekker hun oss inn i de mørkere dalførene av countrymusikken, nærmere americana enn klassisk country, med grove instrumenter som medsammensvorne. Tekstene følger opp og kryper rundt deg som raslende slanger i ville vesten. Etter en runde med denne i spilleren er det to ting som henger igjen: følelsen av at jeg må børste støvet av de innbilte frynsene og cowboyhatten, og en visshet om at jeg må høre albumet igjen.

Jonwayne – Album: Rap Album Two
Den tørrlagte rapperen kom tidligere i år med et ærlig og hardtslående album. Både i stemning og toneleie er det dypt og dystert. Det handler om hvordan livet han har levd som rapper både kan være en forbannelse og en nødvendighet for nettopp å kunne skrive gode raplåter. Artistens paradoks: kan jeg skrive godt om jeg ikke lever det livet som forventes av meg? I bakgrunnen lyser et piano opp i mørket, sammen med små elektroniske loops. Håpet lever, men det føles mest ekte fordi det kommer fra en som har hatt oddsene mot seg.

Short Skirts – Låt: «Blue Eyed Baby»
Singel nummer to fra det som til høsten er ventet å bli album nummer to. Klisjéen om californisk sommer må hentes frem igjen; her er det varm lyd, behagelig fremdrift og vinden i håret. Musikkvideoen bidrar også til å skape den stemningen. En surfrockelåt som gjør deg glad til sinns.

Bonnie Prince Billy – Låt: «Treasure Map» / Album: Best Troubadour
Denne låten er ett av fire spor på en EP som er utgitt i et begrenset opplag. Bak utgivelsen står End of All Music, og inntektene går til Southern Poverty Law Center. SPLC er en ideell organisasjon som tar sikte på å fremme toleranse, og kjempe mot undertrykkelse og hatgrupper i samfunnet. Organisasjonen er av enkelte betegnet som kontroversiell, men om du ikke går god for formålet, kan du uansett nyte Will Oldhams raspete stemme og nydelige gitarklimpring. I tillegg til denne låten, er han også aktuell med dobbeltalbumet Best Troubadour, som er en hyllest til Merle Haggard.

Carmen Villain – Låt: «Planetarium»
Første låt ut fra den kommende EP-en med samme navn er en ambient perle som smelter og polerer innsiden av hodet. Vokalen hviskes og løftes varsomt opp og legger et silkemykt skydekke over pianotonene. 2. juni kommer EP-en, som blant annet inneholder to alternative versjoner av denne låten, mikset av italienske Gigi Masin.

Snail Mail – EP: Habit
Bak navnet står Lindsey Jordan, som har fått hjelp fra to kompiser til å spille inn de seks låtene som utgjør en av de herligste overraskelsene fra i fjor sommer. Etter lydbildet å dømme, er det vanskelig å se for seg at hun ikke opplevde 1990-tallets blomstrende indierockscene, men på tidspunktet for utgivelsen var hun kun 17 år. Slentrende instrumentering, billedrike tekster om usynlige frustrasjoner og en vokal som formidler med nerve og troverdighet.

Rosewood Alley – EP: Rosewood Alley
Fire låter markerer debuten til denne duoen, som består av Amalie Karijord Stokke og den svært aktive Herman Wildhagen. De mikser småskeiv lydgrøt ‘a la Mazzy Star med akustiske toner i fint driv. Gjennomgående for de fire låtene er en stigende intensitet og en produksjon som minner litt om rockekjellerne mange sikkert frekventerte i ungdomstida, noe som skaper en intim atmosfære. Indierock med en liten dæsj av psykedeliske undertoner, med låter som vugger og vokser i øregangene.

Hallelujah the Hills – EP: Movement Scorekeepers / Album: A Band is Something to Figure Out
Boston er lekegrinda til dette undervurderte indiebandet. For omtrent ett år siden kom albumet nevnt ovenfor, etterfulgt av den sju spor korte EP-en. Sistnevnte klokker inn på knappe ni minutter. Et snålt og sært og utrolig sjarmerende eksemplar, som står i stil til bandets oppfinnsomme tekstunivers. Musikken kan beskrives som en miks mellom de tidlige skivene til Arcade Fire, Danielson og Titus Andronicus. Og jeg vil gjette på at Guided by Voices har vært en stor inspirasjonskilde, både med tanke på selve musikken og produktiviteten. Rungende bakgrunnsvokal, fuzzete gitarer og en hektisk rytmeseksjon gjør det vanskelig å sitte stille når de setter i gang.