Av: larsjunge Anmeldelser 7. juni 2017

Plateanmeldelse: Weserbergland – «Sehr Kosmich, Ganz Progisch»

Artist: Weserbergland

Album: «Sehr Kosmich, Ganz Progisch» (2017)

Plateselskap: Apollon Records

Ketil Vestrum Einarsen har spilt i progbandet White Willow i over 20 år, og er foruten det faktum, en litt ukjent ringrev i norsk musikkliv for dem som ikke leser linernotes. Vestrum Einarsen har spilt fløyte på over femti innspillinger med alt fra Jaga Jazzist til Motorpsycho. «Sehr Kosmich, Ganz Progisch» er hans første soloalbum og høres kanskje ut som en esoterisk mellomting mellom de to nevnte bandene parret med et hint av Mike Oldfield anno «Tubular Bells». Fans av Tortoise vil også sette pris på Weserbergland, vil jeg tro. I mine ører er det mer postrock enn progrock i dette konseptet.

Det er altså instrumentalt og, som tittelen røper, ganske proggete, for ikke å si krautete. Uttrykket er ikke så langt vekk fra The Megaphonic Thrifts mer synthladede øyeblikk og Electric Eye når de lar gitarene ligge, men Weserbergland er muligens hakket mer nerdete enn nevnte band. Det er for øvrig en del gitarsoloer på denne platen, en anelse Terje Rypdalske, bredbent med 80-talls snitt på blazeren. Vi snakker dessuten seriøst lange tagninger her, (platen har bare fire spor), med sweeps som resulterer for denne lytter i indre bilder av romskip som kjører sakte gjennom asteroidebelter.

«Sehr Kosmich, Ganz Progisch» er et ambisiøst stykke arbeid. De fire komplekse komposisjonene har flerfoldige lydspor liggende oppå hverandre og det brukes mengder av ortodokse/uortodokse instrumenter på innspillingen. Platen er heftig og ganske så mettende, men ikke i overkant. Det går faktisk fint an å prosessere all informasjonen her uten å bli tung i hodet. Men det er deilig å avreagere med noen enkle pianosonater etterpå, kanskje. For å trykkutligne.

En artist som kaller seg Weserbergland og som debuterer med en plate hvis navn er «Sehr Kosmich, Ganz Progisch» kan ikke anklages for å ha så mange kommersielle ben i kroppen. Samtidig skal det altså sies at denne platen på ingen måte er avskrekkende hardcore proggete i uttrykket og burde i utgangspunktet kunne tiltale relativt bredt (innefor rimelighetens grenser), dog uten å fremmedgjøre prog-entusiaster.