Classic Album Sundays på Deichman – deLillos «Hjernen er alene»
Av: Victor Josefsen
Før og etter presentasjonen spiller vi musikk som relaterer seg til kveldens album, musikk bandet selv har vært inspirert av, skiver som kom ut på samme tid eller som har fulgt i kjølvannet i årene frem til i dag. Bli med og varm opp ørene fra dørene åpnes klokken 18, og sikre deg en god plass i sweetspot’en!
Ole Ivar Burås Storø, skribent i Musikknyheter.no under navnet Olivar Grandø
Ellen Lund, redaksjonsleder i Gaffa og anmelder for Jazznytt
Ebbe Helberg, litteratur- og musikkformidler ved Sølvberget, Stavanger bibliotek og tidligere vokalist og låtskriver i nå oppløste Teeny Grownups.
Guttorm Andreasen, musikkjournalist, radioprogramleder, musiker og DJ
Hva er ditt forhold til «Hjernen er alene»?
Ole Ivar Burås Storø. Foto: Kristin Strøm
For meg betyr deLillos som band mer enn hva enkeltalbum gjør. Jeg synes de er helt rå og leverer gang på gang fra plate og scene. Dessuten er det så mange låter på ulike utgivelser som har vært viktig for min inngang til Oslo. Etter over 20 år i hovedstaden assosierer jeg fortsatt bydeler, steder, gater, parker, stemninger med sanger av deLillos. Jeg har et spesielt forhold til musikken og sangene har festet seg på en helt unik måte.
Jeg oppdaget egentlig «Hjernen er alene» først etter «Neste sommer» kom ut i 1993. Jeg var fascinert av forgjengerne «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne», spesielt Tøff i pyjamas og S’il vous plaît, de var rare og morsomme, men jeg var for ung til å skjønne hvor bra albumene egentlig var. I bygda der jeg vokste opp gikk det mer i Iron Maiden, Judas Priest, AC/DC og Metallica enn deLillos på slutten av 80-tallet. Og så kom grønsjen og britpopen og tok over. Men en høstkveld siste året på videregående, hørte jeg Kokken Tor fra «Neste sommer» og ble revet med av riffet, vokalen, teksten. Det inspirerte meg til å lytte ordentlig på de tidligere albumene. Jeg ble helt satt ut av tittelsporet, Hjernen er alene. En smule engstelig. Det var jævlig skummelt, hele lydbildet, det litt sånn skrekkfilm-aktige gitarriffet, den mørke ensomheten i teksten, som om noen drukner.
«Hjernen er alene» inneholder så mye forskjellig, så mange lag. Det er kvalitet i alle ledd. Det er et dynamisk album som vokser jo mer du hører på det. Det er post-punk for meg, jeg digger den varierte beaten, det smått industrielle gitarspillet, men også lydbilde og tekster, som i det ene øyeblikket er lystige og oppløftende, men i det neste dystre og opprivende. Som lytter merker du at deLillos utfordrer seg selv, de utforsker både albumformatet og sine egne visjoner som låtskrivere, musikere og band. Øystein Paasche glir rett inn og trioen virker nærmest komplett.
Det er ikke lett å trekke frem favorittspor fra albumet, men jeg elsker den lettbeinte Fastesangen, gleden i Vår, men også de mørke, jazza balladene til Beckstrøm, som Balladen om Kåre og Nelly og Woo Doo, med Sigurd Køhns fantastiske saksofonspill. Eller groovet og det tunge gitarriffet i Venter på telefon, og det skapunka riffet og rytmen i Mine peanøtter er ikke gode.
Og det triste, men likevel så befriende i Sveve over byen, vestkantens Her kommer vinteren. «Hvis du er så trett av livet at pent vær får deg til å sitte inne, så vet jeg godt hvordan du har det, det kunne vært meg». Snill og smart gjorde også inntrykk, husker jeg. Det oppløftende, solidariske i teksten, om å hjelpe til, vaske trappeoppgangen og vanne blomster, men også selvtilfredsheten i å være nettopp det, snill og smart. I tillegg den linja om å lese Dostojevskij i senga, den traff et eller annet. Jeg leste Mykles «Sangen om den røde rubin» i samme periode og husker jeg drømte om å ha en hybel i en gammel villa, et loftsrom fullt av bøker, plater, en skrivemaskin. Der skulle jeg sitte å lese, være en slags trygg og sikker skikkelse av Ask Burlefot, ja, snill og smart rett og slett. Jeg må le når jeg tenker på det, men slik påvirkning hadde deLillos og låtene på albumet, de ble en slags veiviser i forsøket på å finne seg til rette i Oslo, eller i livet som ung gutt.
Ellen Lund.
Da deLillos-albumet «Hjernen er alene» ble sluppet, var jeg to år. Jeg kan derfor ikke fortelle om det store øyeblikket da det ble satt inn i butikkhyllene den varme vårdagen i 1989 (som jeg ser for meg at det var). Jeg kan heller ikke fortelle at det var en viktig del av min musikalske oppdragelse i oppveksten. Jeg hørte på Jazzradioen med pappaen min, og i stedet for å synge med til Sveve over byen, gjettet jeg hvilke jazzmusikere det var som spilte de ulike instrumentene på låtene vi hørte på.
Men jeg skjønte jo det, at det var noe jeg gikk glipp av.
Mitt aller første møte med albumet var allerede på barneskolen, men mitt første ordentlige møte med det var ikke før jeg gikk på videregående.
For 12 år siden skulle deLillos spille på Norwegian Wood. Bandet hadde 20-årsjubileum det året, i 2005. Jeg jobbet som frivillig der, og jeg var på det tidspunktet i gang med å utforske backkatalogen til Radiohead. Samtidig som jeg lurte på om «Pablo Honey» var noe tess eller ikke, bestemte jeg meg for å skjønne deLillos – og gå i dybden på «Hjernen er alene». Dette albumet alle snakket om som den naturligste del av deres oppvekst.
Hva med Jack Teagarden, tenkte jo alltid jeg.
Men så skjønte jeg «Hjernen er alene»-referansene, jeg også. Jeg skjønte at «OK Computer» og «Kid A» var bedre enn «Pablo Honey», og jeg skjønte at «Hjernen er alene» var viktig. Versjelinjene på tittelsporet var en annen måte å uttrykke det Thom Yorke sang på «Paranoid Android». Så forskjellig, men samtidig så likt. Så sterkt.
Lars Lillo-Stenberg og Thom Yorke henger derfor litt sammen for meg – og ble på hver sine måter, og samtidig, viktige for den musikalske oppdragelsen jeg sørget for på egenhånd.
Ebbe Helberg.
«Hjernen er alene» er viktig. Et herlig langt dobbeltalbum som man kan høre på i evigheter. Er det lov å si et overflødighetshorn? Norges svar på «the White Album»? Eller «Tusk» ?
«Lebestift» var nok en av de første låtene jeg hørte med deLillos, tror det var som 14-15-åring rundt 91/92 jeg ble oppmerksom på bandet. Som 10-åring hadde jeg flytta fra Oslo til Stavanger, og jeg hadde ikke særlige bånd til Oslo lenger annet enn dialekten – ingen skulle få meg til å snakke stavangerdialekt – jeg prata sånn jeg hadde lært. Derfor ble det en, tja, åpenbaring å finne deLillos, som ble mitt band, og som kom fra min by og som sang på min dialekt. Med tekster jeg kunne forstå og melodier jeg kunne like.
Jeg gikk på biblioteket i Stavanger (barneavdelingen!) og lånte «Hjernen er alene» på kassett. Kopierte den over på opptakskassett selvsagt, så kunne jeg høre den igjen og igjen.
Platen hadde da og har fortsatt alt:
Lebestift – den umiddelbare hitten
Sveve over byen – drømmelåten
Vår – enkel og søt og som jeg til og med klarte å spille på gitar selv
Hjernen er alene – tok noen år før jeg skjønte hva den handla om, men den gjorde inntrykk
Balladen om Kåre og Nelly – oh yeah
Den feite mannen – rock n roll
Utkaster – som vi skjønte nesten var litt ulovlig – deLillos hadde selvsensurert den på CD-utgaven
.. Og alle de sære låtene innimellom: Soppesmørbrød, Mørke Mathilde, Mine peanøtter…
Hare Krishna-mantraet: mystisk!
Og ulidelig vakre Hva har du tenkt til slutt.
«Hjernen er alene» ble en følgesvenn i forvirrede tenåringsår, og en plate jeg alltid har vendt tilbake til siden. Den overlevde alle mine identitetsperioder. Jeg vil absolutt kunne påstå at det er den beste deLillos-platen, og en av de beste popplatene som er laget her til lands.
Guttorm Andreasen. Foto: Tommy Ellingsen
«Hjernen er alene» er definitivt det deLillos-albumet jeg har hørt aller mest på. Det kommer nok på en ganske klar 6. plass over norske album jeg har spilt mest. Da «Hjernen er alene» kom, var det fortsatt 80-tall, jeg laget musikkradio på Studentradioen i Bergen og var rett og slett målløs over hvor bra det gikk an å være. Husk, 1989. Ikke akkurat gullåret i norsk musikk. deLillos var så langt foran og framme, musikalsk sett grusa de alle de andre norske bandene, selv om Raga var mere rocka og Pompel & the Pilts var mye tøffere. Men deLillos laget musikk fra et helt annet sted. Og så kom det plutselig et helt DOBBELT-album fullt av rar, nydelig, harmonisk, syra, weird, rytmisk, intens, melankolsk… deLillos-musikk. Det var ikke til å komme gjennom de første gangene jeg spilte det og spilte det på radioen. Det var så helt… deLillos. Karnevalistisk og episk og slapstick og dypt drama på en gang. Kåre og Nelly, peanøtter, voodoo, parkanlegg, tikk-takk, telefoner, den feite mannen, soppesmørbrød. Herlige Hva har du tenkt. Og så tittelsporet da. Jeg hadde aldri forestilt meg at det gikk an å lage så mektig musikk på norsk. Ord og musikk i en ny enhet. På norsk. Det var ikke noe vits i å være flau lenger. Hjernen var kanskje ikke alene likevel.
Facebook event: DeLillos – Hjernen er alene: CAS m/Lillo-Stenberg + Christensen
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
Sjekk også:
Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap
Bokanbefaling: deLillos – Komplett
Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene
Lars Lundevall – svette smil og varme mennesker i gul sone
