Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 21. juni 2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Et av ukas musikalske sidespor: Hiphoperne i Awesomnia er ute med sin andre singel på norsk. Foto: Photo: Brianknd: https://www.facebook.com/Bkndeneh/
Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Kristoffer Lo – Album: Anhedonia
To spor er av og til nok til å fylle det vi tradisjonelt kjenner som et album. Lo følger opp fjorårets mektige The Black Meat med en ny, sterk tilnærming til vellaget improvisasjonsstøy. De to sporene åpner seg gradvis opp og brer seg rundt en grunnleggende melodilinje, som til tross for at den ikke beveger seg så mye fra utgangspunktet, innehar en nerve og intensitet som gjør at den aldri blir kjedelig.

Marika Hackman – Album: I´m Not Your Man
Denne gangen har hun ikke spart på kruttet. Der gitarene tidligere har vært dempede og uten kanter, har de nå inntatt en røffere og mer bestemt retning. Tidligere har inntrykket av musikken hennes vært at den er litt pen og pyntelig, men dette er nå veltet om på og kastet over bord. Selv om det har vært spor av råskap også tidligere, har helheten på utgivelsene vært preget av en lettere stemning. Både tekster og instrumentering har et grovt preg på denne rocka utgivelsen, men her finnes fortsatt også de myke linjene innimellom.

Shaman Elephant – Album: Crystals
Debutalbumet til denne kvartetten fra Bergen kom like før jul i fjor. Seks låter klokker inn på 45 minutter, som seg hør og bør når noe av inspirasjonen åpenbart er hentet fra progrockens rekker. Albumet er nesten delt i to: psykedelisk og melodiøs rock på den ene knappe halvdelen, mens de svinger innom tyngre avkroker av sjangeren på hovedparten av totaltiden. Her er mange luftige instrumentalpartier, og også en hel låt viet til et mer jazzete og dempet psykedelisk uttrykk. En spennende debut, som nok vil fenge mange tilhengere av både stonerrock og 60- og 70-talls progrock og psykedelia.

Sneaks – Album: It´s a Myth
Album nummer to fra Eva Moolchan er bygget over en tilsynelatende enkel lest: bass, trommemaskin og en vokal som slentrer rundt i et rom som fanger og tørrlegger den. Legg til noen ekstra elektroniske elementer her og der, og du har et lydbilde som burde grenset til minimalisme. Hun får likevel mye ut av lite, og det er fascinerende å høre hvor mye hun klarer å variere uttrykket på de ti låtene, og hvor rocka det låter. Den røffe bassen tar mye av plassen, og har tydelige spor av indierock i seg. Men det er også en liten porsjon elektrorock og noen spor av hiphop blandet i denne lekne miksen. Det eneste minuset her er lengden; 18 minutter på ti låter gjør dette til et høyst repeterbart album.

Awesomnia – Låt: «Flexer med rastafletter»
8. mars slapp de sin første singel på norsk. «Spytter» var en hyllest til kvinner på selveste kvinnedagen. Den nyeste låten er et energisk utbrudd, som handler om å følge din egen vei. Alle er heldigvis ikke skapt for å følge de samme normene for hvordan et liv skal leves, og vokalist og tekstforfatter Maria Karlsen er tydelig på at det krever styrke å våge å skille seg ut. Med seg har hun Beatur fra Island og Nick Hatch fra Australia, og sammen lager de hiphop med kule beats.

Yazz Ahmed – Album: La Saboteuse
Hun har base i London, men oppveksten i Bahrain sitter åpenbart i. En forsøksvis sjangerbeskrivelse: postrockjazz med arabisk inspirasjon. Låten «Jamil Jamal» er et av årets musikalske høydepunkt så langt, der detaljrikdommen nesten er overveldende ved første høring. I jazzens verden krysses stadig stilarter, men det er nesten til å undres over at hele dette verket spinner ut fra samme hovedperson og ensemble. I tillegg til inspirasjonen fra postrock og arabisk musikk, får du blant annet også en cover av Radioheads «Bloom», fra albumet The King of Limbs.

Daniel Herskedal – Album: The Roc
Tubajazz er kanskje ikke en egen sjanger, og det er da også litt for enkelt å sette det som en betegnelse på dette albumet. Her har han medspillere på både piano, perkusjon, cello og fiolin. Både låttitler og spillemønster tyder på at inspirasjon er hentet fra arabisk og østlig musikk, og det er tidvis svært lekent og eksperimentelt.

Benjamin Booker – Album: Witness
Bluesmannen har blitt en altmuligsjangermann, men han har ikke helt gjemt bort den grinete elektriske gitaren. Politiske budskap serveres på løpende bånd, både i låter som raser av gårde i et hektisk tempo, og i låter der du får tid til å tenke gjennom setningene mens de utspiller seg. Her er det både soul og sjel.