Stemmer og dans fra alle verdenshjørner

Fredag 30. juni går arrangementet «Folkedans og musikk: en flerkulturell reise gjennom kulturarven» av stabelen på hovedbiblioteket. Nadia Faris har snakket med noen av artistene som opptrer.

Manar Al Hashemi: gitarist og sanger

Foto: Youssef Khalil Youssef

– Kan du fortelle litt om bandet du spiller med?  Når ble det startet?

– Jeg spiller med mange forskjellig band. Det siste som jeg har spilt med, heter Sonono. Vi spilte sammen på en stor fest som heter Arabiske Filmdager, hvor vi blandet norsk vikingmusikk og arabisk musikk med flamencodansing.

– Hva slags musikk spiller dere? Instrumenter? Og hvor?

– Jeg og Mohammed Fadel Kuj (perkusjon) fra Syria har spilt mange forskjellige konserter sammen. I Norge har vi spilt i Kristiansand, Kvinesdal, Larvik, Osøyro, Bergen og mange andre steder. Vi spiller orientalsk musikk, musikk som kommer fra Middelhavsområdet.

– Er det enkelt å blande de arabiske «maqamate» fra Syria med andre lands melodier, særlig den norske folkemusikken?

– Vanligvis blander vi musikk sammen. Arabiske maqam består av veldig vanskelige skalaer, men norsk folkemusikk og arabisk folkemusikk ligner litt på hverandre. De ligner på grunn av kvarttonen. I arabisk musikk bruker vi kvarttone på 6 skalaer (maqam). Det samme brukes i norsk folkemusikk. Men rytmen kan være litt forskjellig.

– Hvor viktig er det å bevare kulturarven? Prøver dere å modernisere den? Synes dere at kulturarven kan finne nye uttrykk, eller bør den holdes slik den opprinnelig var?

– Arven er alltid i utvikling. Men det er fremdeles en hovedmusikkbase, historie og regler som gir et utgangspunkt, en kilde til å modernisere musikken. Som sagt utvikler kulturen seg, og det skjer i hele verden. Ingen kan stå imot det, og kanskje blir kulturen litt ødelagt. Så må vi også beskytte de historiske kulturuttrykkene.

Cecilie Stensrud: flamenco og irsk dans

– Hvordan begynte du å danse flamenco? Og hvilke andre typer dans kan du?

– Jeg begynte å danse flamenco fordi moren min allerede danset, og hun fikk meg med på timene. I tillegg til flamenco danser jeg irsk dans. Jeg har laget noen koreografier der jeg blander flamenco og irsk dans.  Det er veldig spennende å jobbe med hvordan de forskjellige uttrykkene møtes, kontrasterer og utfyller hverandre.

– Er det enkelt å assimilere et annet lands folkedans og kultur?

– Både i flamenco og irsk dans er det vanlig å begynne å danse veldig tidlig. Vi som starter som voksne, har med andre ord mye å ta igjen. Når man bor i et annet land enn dansens opprinnelsesland, er det ofte heller ikke like store dansemiljøer, og det kan være vanskeligere å finne steder å lære. Samtidig er det en berikelse å lære danser fra andre land, og det viktigste er å holde på dansegleden.

– Flamencomusikk forteller historier. Hvor viktig er det å studere og forstå bakgrunnen for å kunne danse?

– Flamenco har, som mange andre danser, en sterk forankring i et bestemt sosialt sjikt, og genrens historie er uløselig knyttet til de spanske sigøynernes historie. Det er klart dette har noe å si for uttrykket, og det er noe som ligger der hele tiden, selv om man ikke alltid tenker på det. Jo bedre man kjenner genrens historie og opphav, og jo flinkere man er teknisk, jo høyere integritet har man som kunstner, når man uttrykker seg gjennom dansen. Samtidig er det viktig for alle, også for oss som ikke er sigøynere, å kunne identifisere seg med dansen, og føle at man kan uttrykke seg gjennom den. Jeg tror det ofte er en sammenheng mellom interessen for genren og interesse for genrens historie, men igjen vil jeg si at dansegleden er det viktigste. Noen ganger danser man bare fordi man synes det er gøy.

Nigar Gahramanova: sanger, musikkstudent og pianolærer

– Du blander operastemme med folkemusikk. Hvor enkelt er det å veksle mellom disse to verdenene, teknisk sett?

– Da jeg var barn, begynte jeg å lære aserbaidsjanske folkesanger, og læreren min var en populær folkemusikksanger i Aserbaidsjan  som heter Alibaba Mammadov. Etter at han sluttet på skolen min,ville jeg ikke ha noen annen lærer. Derfor endret jeg sangtilnærmingen min og begynte å lære å synge klassisk vokal. Jeg liker begge retningene og veksler veldig ofte når jeg synger. Mine norske lærere, Hilde Haraldsen og Mona Julsrud, lærte meg å kunne veksle mellom mine to forskjellige stemmer veldig enkelt. Det krever en spesiell teknikk som er jeg glad i.

– Sangen du skal synge på hovedbiblioteket i dag, heter «Blond brud». Hva er historien bak denne folkesangen?

– Denne sangen er en kjent aserbaidsjansk folkesang som alle kan synge, og alle liker den best. Det er forskjellige historier om denne sangen. Den mest kjente historien er at sangen ble laget av en ung mann som ble forelsket i en ung dame som ikke tilhørte aseri-turk-folket, og som ikke kom fra en muslimsk bakgrunn. Hun var blond, og hennes  stamme, som heter qipchak, hadde akseptert kristendommen fra det bysantinske Øst-Romerriket. Så hennes familie var imot deres kjærlighet, og den unge mannen var derfor svært trist. Så denne sangen er en trist sang om kjærlighetssorg.

– Du representer Azerbajdsjan på dette arrangementet. Hvor viktig er det å bevare sin egen kulturarv? Og å vise den frem til nye publikum som er ikke kjent med den?

– Som musiker er min hovedoppgave å representere min kultur og musikk overfor verden. I 2010 spilte jeg solokonserter i Storbritannia, men før dette opptrådte jeg mange ganger med utenlandske gjester i Aserbajdsjan. Jeg representerer aserbajdsjansk musikk og matkultur også overfor nordmenn. Jeg studerer på Norges musikkhøgskole nå, og jeg har studert ved Grieg-akademiet for musikk i Bergen. I løpet av disse årene har jeg arrangert mange konserter, og jeg har vært  del av kulturarrangementer i  både Bergen og Oslo. Nå er jeg glad at Deichmanske inviterte meg til å synge to folkesanger fra Aserbaidsjan. Jeg håper at de som hører på blir inspirert av min opptreden,  og at de begynner å søke og lære mer om landet mitt.