Av: larsjunge Intervjuer 23. juli 2017

Min Platesamling: Karima Furuseth

Karima foran den *legendariske* klubben Berghain i Berlin.

Karima er DJ/skribent og spiller fast på Jäger og er tidligere musikkredaktør i Natt&Dag. Hun er tilhører også en relativt eksklusiv gruppe nordmenn som har spilt på Berghain i Berlin.

Av: Lars Junge

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– Jeg trodde dette var et skikkelig pinlig kjøp, og så har det vist seg å være en genistrek! Noe som for øvrig er gangen i mye av det jeg foretar meg. Uansett. Første gang jeg gikk inn på Filter Musikk i Oslo for å kjøpe en houseplate, ble jeg så vettskremt av Roland Lifjells oppsyn at jeg bare rasket med meg noe som virket legit. Ble utrolig flau da jeg kom hjem og innså at jeg hadde svimeshoppet en «jazzdance»-singel av The Livfe (sic) People, som ingen vet hvem er, selv ikke jeg. Plukket den frem igjen etter å ha stuet den lengst bak i hyllen, og nå synes jeg det er en av de beste sexyfon-låtene i verden.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Mitt aller første kognitive platekjøp var to CD-er på Platekompaniets Stortingsgaten-filial da jeg var 15 år. Jeg kjøpte Tom Waits’ «Rain Dogs» og The Streets’ «A Grand Don’t Come for Free». Er virkelig evig takknemlig for at jeg slapp å bli Tom Waits-fan på mine eldre dager, og at jeg unnagjorde det da jeg fortsatt kunne komme greit unna med å ta litt uopplyste valg. På samme tid var jeg merkelig nok veldig opptatt av band som AC/DC og Iron Maiden, trolig fordi jeg registrerte at de kule guttene på ungdomsskolen hørte på den typen musikk. Denne fascinasjonen for stadionrock reduserte dømmekraften min til et minimum: Da jeg var på Hvite Busser-turen med skolen i tiende klasse, brukte jeg lommepengene mine på å kjøpe en Iron Maiden g-streng. Den har jeg ennå! Def Leppards «Pour Some Sugar on Me» var for øvrig den aller første sangen jeg lastet ned ulovlig på Limewire!

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– Jeg tror det må ha vært Pixies’ «Doolittle». Hadde selvsagt en veldig emosjonell og turbulent ungdomstid så det var enkelt for meg å leve meg inn i akkurat det musikalske universet. Radioheads «O.K Computer» var nok også veldig viktig for meg, spesielt rett etter at jeg ble dumpet for aller første gang. Samme med Pink Floyd «Dark Side of the Moon». Rett og slett EKSTREMT uorginal, med andre ord. Da jeg var 16 hang jeg en del på Blitz, den tiden introduserte meg for en del rølpete greier (men også lettbente schlagere som Blink-182 og Sum 41), men mest av alt var det her mitt virke som DJ ble født. Min første gig som DJ gjorde jeg på Blitz, fra en førstegenerasjons-iPod.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Ikke en veldig bevisst hjørnestein, men i retrospekt en noe viktig plate. Har, når jeg tenker over det, ikke hørt så mye på siden den kom ut for nå snart 10 år siden (!), men den har definitivt vært utslagsgivende for min interesse elektronisk musikk. Platen jeg snakker om er Zombys «Where Were U in 92», en pastisj på og/eller hyllest av hardcore / jungle / drum and bass – eller «rave» om du vil. Den ble spilt på anlegget en dag jeg var på jobb på Platekompaniet, en jobb jeg lurte meg til å få da jeg var 18 år, og min daværende kollega Marit ropte «dette er lyden av fremtiden» til en av sjefene, en Dead Moon-entusiast, som, etter blikket hans å dømme, ikke kunne fordra Zomby. Marit tok på en måte veldig feil og veldig rett på samme tid!

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Nei. Men jeg har hatt mange CD-er av The Walker Brothers og Scott Walker. Huff, levde helt åpenbart under den hvite gubbes tyranni før i tiden! Nå har jeg mest 12”-singler i den fysiske samlingen (for tre år siden fikk jeg nok og solgte alle CD-ene mine til Skivesset i Malmö, untatt Christer Falcks Prince-samleplate og en «Nuggets»-boks). Har aldri vært særlig opptatt av å samle komplette diskografier. For å sitere forfatteren Bill Brewster, en fyr jeg synes virket kul inntil jeg intervjuet ham og han viste seg å være både en skikkelig stor surpomp og sjåvinist: «i motsetning til menn har ikke kvinner samlergenet».

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Har en veldig forsøksvis sjangersortering (house, techno, jazz, disco, hip hop, pop og quiet storm), og så står skandinaviske utgivelser noenlunde samlet. Ordnet kaos!

– På grunn av plassmangel befinner nesten all musikken min på soverommet mitt. Den står, usannsynlig motvillig, i en gråblå glanset expedit-hylle fra IKEA. Verdens verste møbel! Hyllen er imidlertid veldig praktisk, og lengden rommer akkurat to Technics 1210-spillere, mikser og høyttalere.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

– Fingers Inc. «Another Side»
– Robert Wyatt «Rock Bottom»
– Ahmad Jamal «At the Pershing: But Not for Me»

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.

– Bruker veldig sjeldent stømmetjenester. Går mest i vinyl og digitalt, men har ingen preferanser. Jeg misliker puritanere!

9 Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Materials «One Down», platen som har ALT! Og med «alt» mener jeg en låt med en purung Whitney Houston i duett med saksofonen til Archie Shepp. Den kjøpte jeg på eBay da jeg fortsatt var 19 og gikk under kallenavnet «jailbait».

– Alt av Sandy Denny og Judee Sill synes jeg også er råtrist å høre på, men mest fordi de begge hadde en så tragisk død!

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

– Hater garantert ganske mange låter, men kommer ikke på en eneste én.

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Teenage Fanclub «Grand Prix», kanskje? Mest fordi jeg ikke fatter hvorfor jeg synes den platen var så knall en gang i tiden.

12. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Bob Dylan er helt klart verdens mest oppskrytte artist, han kan gi meg frysninger. Men dette er kanskje den mest åpenbare og uttalte brannfakkelen i verden. Ikke undervurdert band, men undervurdert musikk: Vil gjerne slå et slag for musikaler. Soundtracket fra musikaler er grovt undervurdert i vårt samfunn.

13. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Nei, men i motsetning til mange andre angrende konsertgjengere så jeg Prince to ganger før han døde. Dro helt til Lille i Frankrike for å se ham første gang, hvor jeg ble matforgiftet og fikk diaré.

14. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Hører for eksempel aldri på elektronisk musikk når jeg spiser middag. Ellers er humøret mitt såpass svingende at jeg simpelthen ikke kan holde tritt med et fast soundtrack.

15. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Manu Chao «Esperanza». Grøss.

16. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Nei, får som regel tak i alt jeg vil ha (digitalt, altså), men det er nok noen 12” singler jeg gjerne skulle ha hatt i samlingen, men som jeg nekter bruke masse penger på.

17. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Jeg har aldri betalt mye for en plate, og synes det markedet, basert på fiktive antagelser og suppete nostalgi drevet frem av Discogs-haier, er tullete og unødvendig. Men, det skal sies at jeg en gang betale 200 kroner for en italiensk bootleg av Nicolette Larssons «Lotta Love», som er skrevet av Neil Young.

18. Hva setter du på søndag formiddag?

– Da jeg bodde med min tidligere samboer Oda hørte vi alltid på hennes ekstensive samling av Hare Krishna-musikk på søndager. Jeg har til gode å kjøpe en Hare krishna-plate for egen maskin, så nå går det mest i elektronisk musikk. Sist søndag hørte jeg på Lnrdcroy «Much Less Normal». Topp album!

19. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– Det siste jeg kjøpte var en liten bunke 12” på platebutikken Hard Wax, pluss en råbillig 12” av en selger på Discogs.

– På Hard Wax kjøpte jeg siste fra Hodge, PLO Man, SVN og Lord Of The Isles.

Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Veldig sjelden. Vil driste meg til å si «aldri». Både mikseren (en Behringer 400, lol!) og høyttalerne, som er fulle av Jägermeister-søl fra en fest jeg hadde for ti år siden, er skikkelig lusne. Men, som jeg pleier å si til de som rynker på nesen av hvor katostrofalt dårlig utstyret mitt er: bedre å lære seg å mikse plater på et skikkelig morkent opplegg, da er man rustet til å spille på hvilken som helst klubb i hele verden. Av hodetelefoner har jeg sverget til Sennheiser HD 25 helt siden jeg fikk dem i gave av Goran Obad.

20. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Resident Advisor, Groove Magazine, Electronic Beats og Pitchfork leser jeg nesten hver dag. Pleide abonnere på Wax Poetics og The Wire.